Ingen behandling i dag.... Neste uke?

Det var ikke noen trivelig  dag i dag. Hadde en ekkel magefølelse, allerede da jeg våkna Nesa var tett, men til slutt kom " proppen" og der var det blod.

Da jeg kom ut for å vente på drosja, så viste det seg at man hadde glemt MEG i bestillingene. Måtte ringe sykehuset, som hastebestilte transport for meg.


Ankom sykehuset 2o minutter forsinket til blodbanken.  Fremdeles med en ekkel følelse at dette ikke var min dag,
Inne på avdelingen, hvor jeg får cellegift, møtte jeg en tidligere nabo. Det var hyggelig å se henne, men ikke under sånne omstendigheter.
Så kom sykepleieren "min", Karin, og gav meg nyhetene fra dagens blodprøve. Det var ikke bra. Antallet blodlegemer ( hvite) var for lavt til behandling... Hmnmm Så det var dette jeg hadde fått "varsel" om i hele dag...


Nervene eksploderte i kroppen min, da jeg fikk vite at det ikke ble behandling, og for mitt indre øye så jeg kreftsvulstene vokse som  sinnssyke sopp. Sopp som eksploderte inn i en begravelse, når de var fullvokst. MIN begravelse!!


Nervøs spurte jeg om dette betydde at kreften fikk en sjanse til å blomstre opp.
Svaret jeg fikk var nei, men klarte dette å berolige nervene... ? NEI!!!


Veien hjem... . skulle heller ikke bli noe lettere.Fikk beskjed at ventetiden på hjemreise var 20 minutter. Det ble over en time.
Men, endelig var jeg hjemme igjen, hos min kjære, snille Rudy.
Han var såååå glad for å se meg, og endelig fikk jeg "medisinen" som roet nervene noe. Å få være i lag med min aller beste venn!!

Tusen bitar

4

Det er ikke bare Bjørn  Afzelius sitt hjerte som kan  gå i Tusen bitar. Klikker du på linken, kan du lytte til sangen, som sier mye om den tilstanden jeg var, og er i om dagen.

Utad er jeg nok tøff i trynet, og på hjemmebane går det stort sett bra, men det er dager da det kjennes som om en skal slites i stykker, eller snarere eksplodere i tusen biter.

Diagnose kreft, og på toppen av det hele en bestevenn som ikke klarer takle diagnosen min, og  det at hans følelser begynte gå varme. Hvem var det som spurte om hva jeg følte.

Jeg kan berette det nå. Kjente det som et svik. Både diagnosen og denne vennens oppførsel.

Men det er så mye i livet mitt som har fått hjerte, sjel og annet til å eksplodere, men  stahet og pågangsmot har alltid bragt meg videre. Så også denne gang, men lurer litt på hvorfor hjertet banker lett rock'n roll!

Født på ny!

Det ble en slsvnløs natt før jeg  skulle på sykehuset og snakke med kreftspesialisten. Tankene eltet og veltet i hodet på meg og hjernen oppførte seg som en sinnssyk tørketrommel på høygir.

Men endelig var det morgen.

Stakkars Rudy fikk en rask tur, før jeg gjorde meg klar og ventet på drosja. 

Først på lab'en for å møte en menneskelig vampyr. hehe   Med andre ord, Avgi blodprøve.  Det skjedde kjapt og smertefritt. Har etter hvert, avgitt en del blodprøver, men det er ikke alle som kan   ta blodprøver så effektivt og smertefritt som  denne damen her.

En time å vente, før ekspertuttalelsen etter  at verditaksten var tatt på dette slitte, skroget.

Kafeen neste. En koppkaffe og noe juice skulle liksom roe systemet, men nei. Nå var det magens tur til å oppføre snålt. Virket som den levde sitt eget liv som  en tornado!

Endelig var klokka m,ange nok te å ta turen til Medisin D og han duden som skulle foretelle om jeg var noe mer verd,  Eller om det var døden som pustet meg i nakken, og hvisket:  - NÅ kommer jeg og henter deg.... snart!

Hadde blitt forberedt at dette var en stressa  takstmann som ventet, med en takst som skulle bety et mulig videre liv, eller å vente på den siste dagen.  Men ble gledelig overrasket. Han Så ut som en guttunge, med hvitt hår, og hadde en karisma som var veldig vennlig og rolig. 

Jeg skjøt fra hofta, og spurte kjapt om han hadde noen gode nyheter, eller om dette var det siste strået i livet mitt.

Medisinmannen kikket på meg, noe forbauset, men  bekreftet raskt og uten omsvøp at det var en kur de mente kunne ha god effekt.

- Ja, for du vet det handler litt om kanskje, dette her, sa han litt forsiktig.

Jeg svarte at det visste jeg, og jeg la til at et kanskje her, var å bli født på ny. Få en sjanse til noen år til.

Vi pratet mye, om helsa mi, om funnene, og medisiner. Jeg fikk blant annet vite at alle medisiner nå gikk på blå resept, og det var en lettelse,

Møtet ble avsluttet med  beskjeden om at jeg ble kontaktet, så snart alt var klart til å sette i gang. 

Gjett hvem som danset ut, og som hadde fått verdens beste bursdagspakkesang!!

En drøm som endret meg, og en telefon!

Natta senker seg over heinen i skrivende stund. Sliten  av alt tankesurr i dag. Skal til kreftspesialist i morra. Gruer så det er vondt. Vil de ha en  kur som kan knekke denne kreftfamilien som har flyttet inn i kroppen min, eller......

Det var min 47ende bursdag  i dag. Selvsagt også en masse refleksjoner over om dette var min siste, eller om jeg opplever å bli 50.

Mange hyggelige gratulasjoner å nett i dag. Noen koselige  SMSer, og telefoner. 

Et par telefiner varmet mer enn andre. Den ene tok jeg sjøl til mannen som stjal hjertet mitt for  snart 5 år siden.. Omsorg og omtanke var der! I massevis. Deilig å høre. Tydelig at han  heller ikke har glemt meg.

Men sent i kveld kom en telefon inn, som varmet mer enn noe. Han falt jeg for  med en gang jeg møtte ham. for 4,5 år siden, men skjøv det fra meg da jeg  innså han var i et forhold. Men at HAN ringte meg nå, som singel... wow!  

Ikke bare satte det i gang hjertet, men det satte og i gang hjernen. Gud har en mening med livet, kort eller lang, og han siste telefonmannen minnet meg på det.

Det gav meg det sparket bak jeg trengte. Tross alt er livsmottoet mitt: Live like you where dying.

Så jeg skal fortsete å sloss. Sammen med Rudy'en , enten det blir 1 år, eller mer.....

En vakker drøm?

For noen netter siden hadde jeg følgende drøm. Jeg travet langs en sti en en aldeles nydelig hage, med Rud ved siden av meg.  Han  og jeg trivdes godt, for i visste vi var hjemme.

Vi var på vei til et forsamlingshus, der det ventet masse mennesker på oss.

Plutselig lød en stemme :

-Dere har nå fått sett hvordan det er her, men dere får ikke komme tilbake før om 6 år.

I det samme våknet jeg. med Rudy i armkroken. Og den luringen, han logret med halen!

Den siste telefonen, sammen med denne drømmen minte meg på at jeg har noe GODT i vente, og at de dagene jeg har igjen skal jeg nyte. Tross alt: Det er alltid noe positivt å finne!!!

TAKK for praten, kjære du!

LIten, og akk så sliten

Natta på sykehuset var vond. Det var savnet etter Rudy'en her og  tanker om uhyret som hadde spredd seg rundt i kroppen min.

Da ble dette rablet ned:

Liten, og akk så sliten

Veldig trøtt og akk så liten.

Herre Gud hvor jeg er sliten.

Mindre enn den minste mus,

men jeg skal kreften ut av hus,

#

Matlysten er bortevekk just nå.

Kunne jeg den finne, så

kanskje kreftene kom tilbake.

Ville da mye bedre ha det.

#

Men enn så lenge sitter jeg

og tankene de flyr i vei.

Lengter hjem til Rudy'en min,

Da vil tryggheten slippe inn!

Dødens kamp?

Depresjon og redsel kryper inn.
Snikende som en iskald vind.
Er jeg ferdig til å dø?

Holder på å bli helt sprø!

#

Mamma sa det så klart:
Hun hadde det selv erfart,

Krefter må til når en har kreft.

Ømhet, kjærlighet, ikke kjeft.

#

Sloss det har jeg gjort før.

Men hjertet det bare blør.

Sliten trøtt, kan det gå an?
Eller renner livet ut i sand?

Spredning i kroppen

For noen dager siden dro min beste menneskevenn og jeg til Oslo. Ikke på noen hyggelig tur, fryktet jeg. Og, dessverre  kjentes det igjen som planetene i universet kolliderte med meg og sendte cellene mine ut i  universets som smågrus.

Cysten som ligger bak kjeveleddet  hadde ligget der lenge.... Og i løpet av de månedene den hadde vokst så hadde den fått barn, og sendt de ut  i kroppen min for å vokse seg store,

Noen hadde flyttet inn i leveren.

Hva jeg følte?  Døden peste rundt meg, og jeg følte at alt var over. Denne legen, hadde en mer behagelig måte å være på., men sjokket og sorgen over denne ebskjeden var sååååå tung.

Utenfor legerommet ble jeg fanget inn i armene til min bestevenn. Han holdt meg og vi gråt sammen. Men så var det Rudy da. Min kjære hund. Han var i dagspensjon i bokbutikken til et venne par. Avtalen var at vi skulle hente ham, når vi kom fra Oslo, men.... Så hadde vi fått tilleggs beskjed at jeg måtte være over til neste dag.

Det hjalp ikke akkurat på følelsene som eksploderte i meg, rundt meg, ja overalt. Jeg ville hjem til verdens  beste sykepleier,. min kjære schäfervalp,  Rudy.

Aller helst ville jeg at bestevennen min skulle bli, men han måtte hjem for å ta aseg av Rudy. Var ikke lett for noen av oss å skille lag! Før han dro fikk han lese et dikt jeg hadde skrevet. Om den gode kontakten vi har, og at jeg var redd for at vennskapet skulle avsluttes fort og brått med at kreften kom til å ta mitt liv, snart.

Diktet fikk tårene opp i øynene hans, Og så gråt vi sammen igjen.

Avdelingssykepleieren der inne, Irene, er det jeg kaller en engel i menneskeskikkelse. Hun tok seg av meg, og til henne røpet jeg at en med en spredning, var det ikke aktuelt med behandling. Hun forstod, men, som hun så  var andre prøver gode. Bortsett fra kreften, så var jeg ved god helse,og med den rette strålebehamdlingen og cellegiften, kunne jeg bli en riktiig gammel dame!!

- Dessuten.... Du har jo de som er glad i deg!

Der og da bestemte jeg meg  for å sloss. Søren heller, går det ikke, så skal jeg i alle fall ha det morro underveis, og jeg håper at jeg og kan legge igjen en del gode minner på jorda,

Det ble mer undersøkelse. Blodprøver,  tannlege og høretest.

Tannlegen forklarte at jeg hadde et brudd i kjeven. Det kom IKKE av kreften. Bruddet var gammelt.. Takket være min ex manns balltre. Årsaken til at mat har vært et stort problem i månedsvis. Et brudd som kjevespesialisten i Arendal  IKKE klarte å se.... Hmmm,,,

Høretesten viste svakere hørsel på  venstre side ( der cysten sitter).

Så kom kvelden da... Sove alene på hotell for første gang. . OK hotell. klarte få i meg noe mat, men så kom smertene. Hadde ikke Bestevennen min ringt med jevne mellomrom, hadde jeg tørnet GAL.

Søvn?  en vits...

Neste dag var det frokost, og så ble det tatt biopsi av hoved cysten, Snakket en god stund med legen som gjorde den jobben, og  han ristet på hodet over smertebehandlingen jeg hadde fått. Ny type tabletter ble skrevet ut, og jeg fikk beskjed om hvordan nåværende medisiner skulle tas. Et vanskelig punkt, for meg, var beskjeden om å ta medisinene OFTERE enn jeg gjorde. Dermed var det større sjanse for mindre smerter. Dobling av dosene når de hardere smertene kom,

Deretter inn til overlegen, som hadde fått fin gransket alle PET bilder , CT og MR.

Mer dårlige nyheter, Spredning av Cystebarn også til skjelettet.!!!!!!

Ny eksplosjon,, og sammen med sykepleieren fikk jeg fortalt at jeg ikke ønsket livsforlengende behandling..

Overlegen forklarte meg da at med den rette cellegiften og strålingen, . ville cystene krype og stagnere- Jeg ville aldri bli kreft fri, men jeg kunne få mange fine år.

Han hevdet også at blodprøvene ellers viste at jeg var sterk, og at han ville betegnet behandlingen som LIVSFORLENGENDE om det  var det den var.

Det var jo et LITE men, da. Finner de den renne cellegiften?

Jeg har uansett bestemt meg for å sloss. Får jeg to måneder, eller 40 år, vet jeg ikke, men jeg SKAL nyte de dagene jeg får! Ha det morro sammen emd dyrene mine, vennene mien og kose meg med de syslene jeg sette høyest.

Fikk i tillegg med en resept på ernærings drikk. Matlysten har vært MAGER lenge, og det er vanskelig å spise med denne ødelagte kjeven min.

Så folkens, jeg er en sta steinbukk. Jeg er forberedt på vanskelige dager, men skal prøve se lyspunkter i de alle. Velkommen med på ferden!!!  =)

*

Det handler om å leve, ja.... Men døden er en følger av livet

Kreft... Ordet som er som en skrekkvisjon for alle. Nå har diagnosen blitt skrevet inn i min journal.

Bloggen her: Det handler om å leve,  kommer nå til å få noen  mørkere tråder inn.  For døden er skremmende for mange. Og vi vil jo helst ikke minnes på at døden eksisterer.  Jeg har hatt familie og venner som har fått alvorlige sykdommer, eller vært utsatt for ulykker.
Ulykker har jeg hatt min del av i form av mishandling. Men til tross  for dette, en visshet at jeg ikke er usårbar, så kom sjokket som et sleggeslag i ansiktet:
- Det er for JÆVLIG å måtte si det til deg. Du har kreft. Cysten ved kjeven din er ondartet.

I et øyeblikk kjentes det som om verden stod stille, og selve helvete hadde åpnet seg foran føttene mine.  Det eneste jeg så var død og elendighet i det ravsvarte bildet  fo mitt indre øye.

Legen, en spesialist i Øre-Nese- Hals på det lokale sykehuset var i alle fall IKKE spesialist  i å behandle pasienter.som får en alvorlig diagnose.

Etter masse pjatt, fikk jeg en beskjed om at det var en lite kjent cyste.. Ikke noe GODT tegn, det visste jeg . Men noen prognose kunne han heller ikke gi, til det visste de for lite om utvikling og eventuell spredning. Etter at jeg hadde trasket i smertehelvete nær ett år!!!

Selvmord var tanke nr 1.Der og da bare hoppe ut av vinduet. Men så begynte tankene å rulle. Jeg hadde jo med meg mitt livs beste venn . Måtte jo informere ham, og selvsagt ordne med omplassering av Rudy.
Med tanke på disse to "gutta", så strømmet tårene igjen, men på  turen gjennom korridoren, fikk jeg kontroll over tåreflommen, inntil jeg kom ut i  venterommet og  møtte et par bekymrede øyne!
DA startet tårekanalene sprute som  fontener, og han fikk hele historien.

Hans ro fikk meg å tenke, og komme på andre tanker. Inspirasjonen til å sloss kom  også på bakgrunn av min venns tidligere erfaring med samme diagnose.

Hjemme kom tårene igjen,  pelsen på verdens skjønneste hundegutt, Men vi ble enige om alle tre, at dette skal vi klare!!!!

CT og mer venting!

I går var jeg til CT-en.m  Men selvsagt ikke  noe svar på HVA dette var.

Er så sliten nå at tårene bare triller.

Har kommet i et modus hvor jeg ikke bryr meg hva som skjer.  Jeg  får ikke resultatet før TIDLIGST  tirsdag, og fram til resultatet kommer , er det lite jeg kan gjøre.  Må bare henge i  stroppen, og PRØVE slappe av. Gud skal vite at det ikke er lett!!!!

Ble provosert KRAFTIG i dag av en DYPT religiøs dame, som tidligere i år hevdet at dersom jeg lot meg bli bedt for, skulle jeg bli frisk.

Selvsagt måtte jeg også TRO på Gud, den " rette" Gud, og tro " riktig"......

Hennes første utsagn i dag:

-Går  du med disse smertene enda??

Jeg svarte spydig, at ja... Nå nærmer det seg et år.. og jeg NYTER smerter, spser smertestillende og er såååå glad for manglende søvn.

FYSJ så stygg jeg var.

Fikk også forklart at jeg nå ventet på  svar på en CT undersøkelse om dette her er kreft, eller ei.

Needless to say: Damen ble noe stum, og jeg klarte ikke ta meg inn, og be om unnskyldning for  min oppførsel,

Jeg er dypt rørt og takknemlig for all den gode støtten jeg har fått og får disse dagene!!!  Visste ikke at det var så mange som brød seg om MEG!

TAKK skal dere ha, alle sammen  fra varmen i sofakroken som deles med verdens beste Rudy og vår venninne, Mette Marit.