Svarte dager og døden. Tabu som er en del av livet.

Jeg har akkurat lest ferdig boken " Sammen til verdens ende"  en nydelig , historie som passer rett inn i mitt livssyn. Den var ikke bare solrik, den hadde også svarte sider og døden var medspiller på mange av sidene.

Boken er skrevet av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen, og tar for seg deres felles historie fra de får vite hun har kreft, til hun dør og Espen sitter igjen alene med minnene.

I motsetning  til meg, som var 46 da jeg fikk diagnosen, var Tone-Elisabeth bare 25. Men tross at det er et "hav" i aldersforskjell mellom oss, har jeg lært mye av denne tapre, ærlige jenta. Ei jente med livsglede og livsmot, jeg bare må beundre.


Da jeg var liten, fikk jeg høre av mitt faderlige opphav at det var svakhet å vise tårer, og ved 10 års alder var " sipping" ikke godtatt.
Jeg har hele veien innbilt meg at dette er svakhetstegn, og at en ikke skal vise at en har dårlige dager. Men her viste Tone- Elisabeth  meg på rett vei. En vei, som også passer bedre inn med bloggen min sin tittel. Det handler om å leve. Sorgen og dårlige dager er en del av livet, men en skal ikke dvele ved det. Godta det, ja. Lære av det, ja, men så gå videre.


Døden er jo på samme måte som svarte dager, et tabu. Ironisk, når vi fra det øyeblikket vi blir født, er døende.
Men takler vi det? Nei. Der har vi mye å lære av ungene. De ser på døden som noe naturlig. Vi voksne mystifiserer det, og gjør det om til den reneste skrekkhistorien.


Tror vi alle bør sette oss ned til mine om de som har vandret og nyte NUET. Huske at det handler om å leve, og deretter bli verdensmester i å samle på gylne øyeblikk!!!

Dødens kamp?

Depresjon og redsel kryper inn.
Snikende som en iskald vind.
Er jeg ferdig til å dø?

Holder på å bli helt sprø!

#

Mamma sa det så klart:
Hun hadde det selv erfart,

Krefter må til når en har kreft.

Ømhet, kjærlighet, ikke kjeft.

#

Sloss det har jeg gjort før.

Men hjertet det bare blør.

Sliten trøtt, kan det gå an?
Eller renner livet ut i sand?

Det handler om å leve, ja.... Men døden er en følger av livet

Kreft... Ordet som er som en skrekkvisjon for alle. Nå har diagnosen blitt skrevet inn i min journal.

Bloggen her: Det handler om å leve,  kommer nå til å få noen  mørkere tråder inn.  For døden er skremmende for mange. Og vi vil jo helst ikke minnes på at døden eksisterer.  Jeg har hatt familie og venner som har fått alvorlige sykdommer, eller vært utsatt for ulykker.
Ulykker har jeg hatt min del av i form av mishandling. Men til tross  for dette, en visshet at jeg ikke er usårbar, så kom sjokket som et sleggeslag i ansiktet:
- Det er for JÆVLIG å måtte si det til deg. Du har kreft. Cysten ved kjeven din er ondartet.

I et øyeblikk kjentes det som om verden stod stille, og selve helvete hadde åpnet seg foran føttene mine.  Det eneste jeg så var død og elendighet i det ravsvarte bildet  fo mitt indre øye.

Legen, en spesialist i Øre-Nese- Hals på det lokale sykehuset var i alle fall IKKE spesialist  i å behandle pasienter.som får en alvorlig diagnose.

Etter masse pjatt, fikk jeg en beskjed om at det var en lite kjent cyste.. Ikke noe GODT tegn, det visste jeg . Men noen prognose kunne han heller ikke gi, til det visste de for lite om utvikling og eventuell spredning. Etter at jeg hadde trasket i smertehelvete nær ett år!!!

Selvmord var tanke nr 1.Der og da bare hoppe ut av vinduet. Men så begynte tankene å rulle. Jeg hadde jo med meg mitt livs beste venn . Måtte jo informere ham, og selvsagt ordne med omplassering av Rudy.
Med tanke på disse to "gutta", så strømmet tårene igjen, men på  turen gjennom korridoren, fikk jeg kontroll over tåreflommen, inntil jeg kom ut i  venterommet og  møtte et par bekymrede øyne!
DA startet tårekanalene sprute som  fontener, og han fikk hele historien.

Hans ro fikk meg å tenke, og komme på andre tanker. Inspirasjonen til å sloss kom  også på bakgrunn av min venns tidligere erfaring med samme diagnose.

Hjemme kom tårene igjen,  pelsen på verdens skjønneste hundegutt, Men vi ble enige om alle tre, at dette skal vi klare!!!!