lørdag 5. juni 2010

Nitterkuren er i gang


Denne dørdekorasjonen lagde en venninen til meg. Kristin Hagane Solimany er et talent når det gjelder dekorasjoner!!!  Og jeg ble veldig glad for denne!!
Den siste uka har vært rotete. Både god og vond. .
Det vonde:   Angsten for  mer smerte. Redselen for at cellegiftkureen ikke skal virke nå heler. 
Forstå meg rett. Er IKKE redd for å dø. men er redd for at hunden min og katten min ikke vil bli tatt vare på,  dagen jeg ikke er mer.

Men nå har jeg, etter hvert snakket med mange som har lovet være med på å ta de nødvendige skritt.
Sven Inge Marcussen KAN schäfere og hund. Har han mulighet til å adoptere Rudy, så skal han få lov til det. Hvis ikke, så skal både Rudyen og Mette Marit til dyrlegen for å sovne inn for evig.
Jeg har sett så mange stygge omplasseringer at jeg ikke vil risikere at mine to beste venner skal få det vnd, når jeg ikke er der lenger å kanta meg av de.

Mange ar blitt forbannet på meg over denne avgjørelsen, og flere vil vel bli, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg har jobbet tett med omplassering selv, og vet at det ikke er alltid hjememne screenes som de bør.  I tillegg er mine to firbente, spesielt Rudy utrolig nært knyttet til meg og da skal han få unngå traumen å komme til noen som ikke forstår ham.
Dyr har følelser de med, så jeg VET han vil gå inn i en sorg om jeg forsvant. Men nå er heldigvis dette løst.
Og til de som er uenig i mine valg. Respekter dem, ellers så er dere ikke venner av meg!!!


Nitterkuren
Ja, så er jeg endelig i gang. Sammen med akupunktur håper jeg dette er middelet som skal til for å styrke immunforsvaret mitt!!!
Vet ikke om det er innbilling,men kjenner som om det kom et påfyll av energi, allerede i går.


Bilskade
Etter at et vennepar hadde vært så snille å låne me den gamle bilen sin, så måtte jeg selvsagt takke for hjelpa med å påføre skade!!!
Skarp sol ig manglende konstrasjon, førte til en forfrisket ripe i den ene døra. Fruen i paret hadde selv hatt en skade på samme side, men nå SYNES den mer...... Takket være kløneriene mine.
Hendelig uhell. JA; men så VONDT!!!!
Tror det blir en stund til jeg setter meg bak rattet igjen nuh!!!

Makrell
Er god og en god kamerat hadde vært ute og fiska i går kveld. Mitt utbytte av turen av fire, fete fine fisk,. Namnam i magen for både meg og de firbente.
Er så glad for alle som er snille!!!

Ble på spandert en farris av en annen kompis.. Koselig og godt!!  =)

Ha en brillefin dag/kveld til deg/dere som leser  her!
Glad i dere alle og i den støtten dere gir!!!

Sjallabais!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

fredag 28. mai 2010

Det er spenennde å leve


Livet er  fortsatt en berg og dalbane. Men jeg henger da med. I store perioder er humøret megabra. Tross "trusler" fra leger er det lagt planer for de neste 6 årene og de SKAL følges!!!

Men så er det dager da alt går dritt. Dette er jo " normalt" også for friske, men  som jeg sa til legen min..... Jeg skulle ønske livet kunne bli mer stabilt!

Legen min fortalte meg at han synes jeg er tøff, som sloss som jeg gjør. TØFF, JEG????  Vel. Det er  jo godt at ikke alle ser den pingla jeg er..
Jeg fikk også en betroelse fra legen, Han er REDD leger!!   Men da han forklarte litt nærmere,forstod jag at han er mer redd for å bli syk, enn legene, Kanskje bedre å si at han er red sykdom og at leger ikke kan hjelpe ham....

Det er sånn en glede  å lese kommentarene dere skriver her. De varmer sånn.  Det hjelper og lyse opp.
Venner kommer også med trøstende ord, setter mot i meg, og viser et jeg TRENGS, og det er herrlig!

Her om dagen møtte jeg en jeg kjenner som IKKE sa noe trivelig, Han spurte hvorlenge jeg hadde igjen, for jeg så jævlig ut!!  Jeg takket for kommentaren  og svarte at var han heldig, så var han kvitt meg om et år...
Ikke noe pent svar, men ... Jeg klarte ikke  holde kjeft.

Fikk i dag denne på Facebook. Den varmet:

Til Anne Lise

Det står en blomst, i Vår Herres hage.
Den blomsten,den er oss gitt i gave.
Den står og "smiler", ved min landevei.
Den blomsten, Anne Lise, er nettopp DEG.

Ha ei fin helg.:o))


Kom fra en fetter og en venn jeg ikke har hatt kontakt med på 100 år =)   Det er gildt å ha kontakt igjen!!!

'

Litt av utsikten fra "mitt" paradis!

Sjallabais!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

tirsdag 18. mai 2010

Passord, livet og døden!


Det handler om å leve, men snart et føler jeg en må ha passord for å puste.  Den første kuren med cellegift fungerte i fire uker, deretter var det akkurat som om passordet til cellegiften, eller om det var passordet til immunforsvaret i kroppen min som sluttet fungere.

Da jeg kom til kontroll etter 8 uker, viste det seg at hovedcysten hadde vokst. I leveren adde det dukket opp en ny, uinnvitert gjest. I magen hadde det dukket opp noe " grums" og det samme antok man hadde skjedd i lungene, siden jeg nå hadde begynt å få vann i lungene.  Også jeg som har vannskrekk da! Dobbelt skrekk det der., Drukne på trørt land...  Og det var nesten slik jeg hadde følt det de siste ukene, men jeg hadde tidd. Ikke fortalt dette til noen. Hvorfor skulle jeg det... Jeg hadde håpet det var bare nerver!  Men nerver... Det fikk jeg etterpå. Tilbudene kom om å snakke med lindrende team, psykiatriske sykepleiere og andre. Men  jeg takket nei. Kom meg hjem, for jeg visste av egen, bitter erfaring at har jeg mistet et passord, så må jeg finne det igjen selv.

Lettelsen var stor da jeg kom hjem til Rudy. Trøsten min, min beste venn, legen min og  sykepleieren min.  På veien hjem hadde jeg noen stopp hos venner og fikk ut noen tårer, men de hjalp lite. Motløsheten kom som om en tyrannosaurus rex hadde satt seg på meg.  Jeg følte meg ikke bare slått ned. med også slått ut!

Tankene spant og raste rundt i hodet som en sinnssyk tørketrommel hadde tatt hjernens plass! Det kjentes som om jeg var en fjern tilskuer til en almanakk, hvor bladene ble revet av i et stadig raskere tempo.
Så kom en  dato jeg ikke kunne se.. Det kjentes som om jeg  ble senket ned i en grav og betraktet utsikten til en himmel, som stadig ble mindre.

Dagene raste i depresjon, sorg og fortvilelse. Men så begynte jeg snu tilbake til livet. Om jeg hang med hodet og følte at døden allerede hadde innhentet meg, så  var jeg ikke i tvil om at jeg kunne sette megned å planlegge min egen begravelse.

Så begynte det hele å snu. Jeg bad om hjelp, og fikk bønnesvar. Styrking av immunforsvar. I første rekke gjennom akupunktur. Deretter  Nitterkuren. Omstridt, men har gitt mange forlenget  liv og  bedre livskvalitet.

Jeg er skuffet over de som ikke kan respektere meg, mitt liv og mine valg. Folk som ikke har hatt videre kontakt med meg før, men nå, plutselig  er jeg et interessant objekt for interesse. Respekten er ikke der, og det virker for meg som om hensikten er å forsure resten av livet littm ikkeberike det..
Nevnte dette for en kamerat i dag, og han mente at det kunne selvsagt bero på misforståelser. Jeg sa meg enig, men som  jeg la til:
- Jeg ha i alle å vært psykolog for andre. Gitt f(&/& i å bli respektert og forstått. Bare eksistert på andres bekostning.  Nå føler jeg for at andre skal respektere meg som et helt menneske, selv om  jeg svikter i motorikken.
Kompisen sa seg enig, og hevdet han forstod hva jeg mente. At eventuelle misforståelser i slike sammenheng ikke er for meg alene å oppklare.Noe av ansvaret ligger og på  motparten.

MÅLET, tross legens råttne odds: 6 år til!!!!
Dette SKAL jeg klare!!!!   =)

Sjallabais!


fredag 9. april 2010

Overgrep og fortielse!!




Hvorfor skal det være et slikt sjokk at en prest begår seksuelle overgrep mot barn??  Han er jo " bare" et menneske han med, med feil og mangler. Han sitter ikke i noen særstilling, som gjør at han begår mindre synder enn oss andre dødelige!!

I går bladde jeg opp i avisen og leste om mannen som hadde VIST OM overgrepene til denne presten!!
Jeg var RYSTET og leste faktisk artikkelen to ganger, for å være sikker på at jeg hadde forstått innholdet!
Det hadde jeg, dessverre!!

I dag kommer nyhetene om at det finnes hemmelige arkiv over overgripere innen den katolske kirken!  I all verden. Tror de at de er utenfor straff fra lov og rett? Mener de at de er " bedre" enn andre, og har " lov" å ødelegge andres liv?  Eller tror de at Gud har "tilgitt" deres synder, for de er " tross alt prester"???

Spørsmålene som surrer rundt  hodet mitt er mange, men dessverre får jeg ikke svar. eg opplevde å bli sett på som en bakvasker da jeg, etter overgripers død fortalte min familie om incesten jeg var utsatt for.
En dom dom gjør at jeg i dag har kun kontakt med fire av mine slektninger.

Tenker ikke disse " kirkens menn" over hvor mange liv de har ødelagt og ødelegger? Nå håper jeg kirken, staten og domstolen rydder opp. Sørger for at overgriperes navn blir utlevert og at de som kan straffes, får sin straff!

At overlevere etter overpret for erstatning. Og at kirken tar sterk avstand fra overgrip, Dersom kirken mener at folk skal   vende seg til kirken igjen, bør de rydde opp innen sine egne rekker, slik at  folk for tiillitt og skjønner at en forbrytelse, er en forbrytelse. Også om den skjer blant mennesker knyttet til kirka!

Nå MÅ jeg ha kaffe for å roe tårer og frustyrasjon!!!!!!!!!!!!

Sjallabais


mandag 5. april 2010

Forspranget er økt


Kontrollen mandag 29/3  viste seg bra. Jaktstarten som døden og jeg startet på i fjor var ved en ny mellomtid, og jeg har økt forspranget.
VINNE dette racet mot kreften vil jeg  jo aldri, men  det er deilig å vite at forspranget er  øket. Livet er jo egentlig så spennende og moro at en kan da ikke legge inn årene!!!

Jeg har skrevet om det før. At det er vondt at folk ikke aksepterer meg, Ikke aksepterer at jeg har en alvorlig diagnose, og heller ikke aksepterer at døden og jeg har startet vår siste jaktstart!
Jeg har akseptert min "skjebne". Da er det vondt at andre skal " bortforklare" den.

Det er ikke mange en kan snakke med om dette. Har, via bloggen fått tilbud om fler som vil snakke, pr tlf eller face to face. Men jeg har  innsett at bloggen er mitt luftehull, og at det fungerer for meg. Tak till alle som viser at dere er der, forstår og bryr dere!!

Påska har vært både svart og lys. Svart fordi en jeg er glad i er savnet. Lys fordi han har stilt opp med fersk fisk, "for å få litt mat i meg", som han sa. Som tradisjonelt par er vi " lost". men  han bryr seg, og det er godt!!!

Hadde jeg vært frisk, så hadde jeg vel lagt ut garn etter en annen som stiller opp i blant. Men jeg tørr ikke Tror ikke han ser meg " sånn". Men  det rørte da jeg bad ham ta ansvar for Rudy, den dagen jeg blir borte. Da trillet tårene hans og han sa:
- Men du skal da ikke forsvinne på lenge enda!!
 Jeg har da heller ikke tenkt det! I følge en drøm jeg hadde i vinter, så skal jo Rudy-en og jeg få komme Hjem om 6 år. Ser ut som vi vandrer i lag, eller kort tid etter hverandre. I alle fall etter den drømmen. Og DEN er en trøst.

Det har og slitt hardt på at enkelte tror jeg " overtrener" Rudy til å bære. Det er så typisk at det er lettere snakke om deg enn til deg. Sjokket var at dette var folk som skulle kunne hund også. Mulig de kan hund, ,men mennesker kan de i alle fall ikke!!!

Nei, de som kjenner meg vet at trening av hund tar jeg seriøst, og at jeg bruker masse godbiter ig ros for å trene inn det jeg vil. Rudy er morsom å trene. Han tar ting så fort. De eneste sorgene jeg har meg han, er sorger andre har påført meg. 1. Baksnakking om hvordan jeg behandler Rudy. og 2.  Helsa mi. At jeg kanskje ikke kan følge ham  resten av hans liv.

Men, men... That's life, som de sier på fremmedlandsk.  Kjære baksnakkere: Få også med dere at Rudy er nevnt i mitt testamente!!  Så jeg TAR ansvar!!! =)

Sjallabais!!



fredag 26. mars 2010

Døden puster meg i nakken



Jeg er over halvveis med cellegiftbehandlingene i den første kuren,  Mandag 29nde mars skal jeg til kontroll hos kreftlegen igjen. Er spent på resultatet, for det virker som hoved cysten har minket. Men det er jo ikke sikkert at jeg får noe skikkelig svar, før jeg skal til ny CT og MR.

Folk rundt meg ser rart på meg og mener jeg må være hoppende glad, for  det ser ut til at cellegiften virker. Men jeg kan ikke være så over - happy, som jeg føler der ventes av meg. Selvsagt er jeg glad at det ser ut til at kuren har effekt. Men FRISK vet jeg jo at jeg aldri kommer bli. Til det somlet leger, tannleger og kjevekirurger for lenge i fjor. Jeg HAR spredning fra spyttkjertelen hvor alt startet, og har fått vite at jeg aldri kan bli frisk. At døden vil fortsette puste meg i nakken. Jeg får bare et kort forsprang,

Folk vil ikke kommentere dette. Døden er jo noe små at det skummelt, men koselig som hører hjemme på boksider foran en solvarm vegg på hytta i påsken. Ikke sånn som naboen, venninnen eller andre serverer deg i fleisen.  Reality av verste, skrekkeligste slag!! Med uhyggen hamrende i nerver og muskler, og  DØDEN nærmere enn det en foretrekker, for vi skal jo alle helst bli 100 år, skal vi ikke??

Så når døden puster noen i nakken, så må det fornektes,  forties og ikke snakkes om. Døden er en naturlig del av livet, for oss alle, og det er enda ikke noen som har overlevd livet.  Jeg forstår at man er opplært i  tradisjonen at døden er tabu. Jeg forstår at det er en panikkreaksjon som skapes når noen i ens omgangskrets eller familie blir alvorlig syke, eller utsettes for en ulykke. Sorg er tøft nok å takle, men DØDEN er da hakket verre.

Hva sier dette om oss??? Vel. mye, tror jeg. Men hovedpoenget mitt her er at vi mangler mye på å støtte våre nærmeste, når vi ikke en gang kan   snakke naturlig om deres og vår egen utgang av dette livet.

Jeg opplever selv at jeg ikke kan snakke med mange. Realiteten i livet mitt, at jeg aldri kommer til å bli frisk. At jeg har døden pustende i nakken. At det handler om å leve, men å prøve sørge for at forspranget til døden vokser LITT,,,  
Bekymringen min for den siste tiden min. Tankene om hvordan jeg vil løse den.  Nei dette  må jeg finne ut aleine.  Råd får jeg ikke, og støtte er vanskelig, for dette er tross alt et tabutema som skal ties ihjel.

Problemet mitt er at jeg ikke godtar at det ties ihjel. Jeg mener jeg har rett på den respekten at dette også kan snakkes om, slik alle andre i min situasjon har. At vi som er sliter med en alvorlig diagnose, ikke må ta hensyn i ett pg alt til våre omgivelser,. men at de også, i tunge stunder kan forstå og ta hensyn til oss.

Snakkes=)





mandag 1. mars 2010

Venner, nysgjerrigvenner og ryggstikkere.


I dag har kalenderen snurret rundt til 1 mars. Det var en liten merkedag. Kontroll hos kreftspesialisten, og  deretter HÅPET jeg selvsagt at det ble en cellegiftkur.
Doktoren og jeg pratet sammen om end el forbedringer, og at jeg slet med smerter de første dagene etter at jeg hadde fått en kur. Deretter virker det som det " roer"  seg litt før en ny kur.
Det eneste han ikke var så happy for var at det hadde rast av meg 8 kilo, siden jeg startet kuren.  De 8 kiloene var " for mye" i utgangspunktet. Men jeg skjønner poenget.  Jeg bør helst beholde de kiloene jeg har igjen,

Det ble cellegiftkur, og  så fikk jeg prate med en sykepleier fra sykehusets " Lindrende team".. Ei gruppe som skal støte og finne råd for pasienter med alvorlige sykdommer. Og kanskje også kunne være et øre  som kan lytte, om en trenger noen å snakke med.
- Ja, sa damen. - For det er jo mange som merker at folk rundt en for rare reaksjoner, når en sliter med helsa.
Det måtte jeg bare si meg enig i. :
. Jeg deler folk inn i tre grupper, selv: Der som er virkelige venner. De stille opp og backer en som er syk. Hjelper også til med kjøring, måking og andre ting.
De jeg kaller nysgjerrigvenner er gruppe nr 2. Dette er gjerne mennesker som ikke har hatt så mye kontakt med deg fra før, men som nå tar opp kontakten for å høre " åssen det går" i  ren nysgjerrighet. Kan de se noen dø på nært hold??
Samtidig er de livredde for å komme for nær... Kreft kan jo smitte.....  

Sist men ikke minst den gruppen som er størst i kjeften for å stille opp! Jeg kaller de bare Ryggstikkerne!  De lover å stille opp. Lover å være der for deg, for nå trenger du virkelig noen der.... Men når du løfter av røret brytes alle løfter og  du sitter såret igjen.
Heldigvis er den siste gruppen liten. I alle fall blant de jeg kjenner. Og mennesker i denne gruppen er ikke det jeg kaller venner. Hva som er motivet for deres oppførsel, vet jeg ikke. Ondskap, dumskap, kontroll??? Spiller egentlig ingen kasserolle.

Sykepleieren var enig.  Hun hadde hørt tilsvarende beskrivelser fra andre.  Riktignok ikke med de navnen, men hun kjente dem igjen,.

Hennes råd var det jeg allerede har oppdaget: : Ta vare å de som er VENNER: Hold avstand de nysgjerrige som er " redd" deg men sååååå interessert., og GLEM  ryggstikkerne!

Herved gjort!
    Sjallabais!!!!!!!!!!!!!

lørdag 27. februar 2010

Senke sykefraværet. Hardere å få hjelp via NAV. Leger hjelper ikke sine pasienter...


Disse rørene som isoleres i sand for å beskyttes mot is og kulde minner meg om innstillingen i  dagens samfunn til  pasienter. Navs manglende respekt for individ og leger som også "glemmer" det er helhetsindivid som sitter foran dem.

Det nyeste nye er jo å gjøre alt for å senke sykefraværet. Kan man gjøre det med et pennestrøk? Regjeringen og helsevesnet i Norge synes å mene det. Og Navs manglende oppfølging av sine klienter befester det inntrykket!

Først av alt må en starte med legene og med NAV. Få begge instanser på banen for på repektere og behandle sine klienter.
Jeg har selv sittet på legekontor med store smerter i hodet. Smerter som viste seg å være kreft. Blitt " avspist" med 250 mg Paracet. Nervetabletter? Neitakk: Da fikk jeg komme tilbake neste dag å snakke med legen..: Så ville nok alle problemer løse seg!

I dag sitter jeg med kreft i spyttkjertel med spredning til lever og skjellet. Er i full gang  med cellegift, men har fått vite at jeg aldri vil bli kreftfri. De håper å dempe spredningen og redusere veksten av de eksisterende cystene. Smertebehandlingen jeg fikk i fjor. ble av leger fra Rikshospitalet betraktet som umenneskelig...  Jeg sier ikke mer.

Nav: Jauda. Der går det på maktmisbruk og trynefaktor. Da jeg kom til Norge etter et voldelg ekteskap i statene, fikk jeg, som tidligere nevnt INGEN støtte. Da jeg forlangte ny saksbehandler, for jeg orket ikke missrespekten til sosionom nr 1, så fikk jeg beskjed om at det måtte jeg vente lenge på. Hun hadde ALDRI hatt noen klager før!!!
Wow. Tre dager etter var jeg innom for å hente noen papirer. Spurte et blidt menneske om vedkommende visste om det var lang ventetid på ny saksbehandler. Fikk svar at jeg kunne komme fire dager etter. Da jeg spurte hvem jeg fikk da var svaret MEG. Et lykketreff. For dette er et menneske som gjør jobben sin og respekterer sine klienter!!

Kontrollere leger som skriver sykemeldinger for lett..... Nei. Det er ingen løsning. Folk flest vil faktisk ikke være syke! Det burde de friske i regjering og i våre kommunale administrasjoner forstå.

Leger som nekter smertehjelp og hjelp mot angst...: Det er HELT greit. Men å henge ut den befolkningen som trenger slik behandling i levekårsundersøkelser... Det er visst også greit! Med andre ord. Syke skal visst trakasseres, slik at de skammer seg over både seg selv og sin sykdom!

Som kreftpasient opplever jeg at det er " skummelt" for mange å ha en åpen.,  ærlig kontakt med meg. Nysgjerrigheten florerer, men det er også de som vet å stikke en kniv i en allerede sår rygg. Mistenksomheten blir vel ikke mindre av at jeg i utgangspunktet ser frisk ut. Har et skakt ansikt, men ellers er mine smerter og plager INNI meg.
Tidligere da jeg " bare" hadde angst, satt jeg en periode som leder i lokalavdelingen av Mental Helse. Da opplevde jeg mange som ville melde seg inn, men de " kunne ikke" i frykt for at det skulle komme ut at de slet med nerver. 

Den avstumpede holdning som drives av helsevesen, regjering og kommuneadministrasjoner i landet vårt er ikke med på bedre levekårene. Men forverre de: Ødelegge fler menneskeliv. Fler feildiagnoser. Kaste flere ut i rusbruk, for legene kan ikke/vil ikke/ tørr ikke skrive ut de medikamentene som kan gi en pasient en letter hverdag og et lettere liv!
Jeg har håpet om at det handler om å leve, men det må tydeligvis KAMP til for at livet skal få kvalitet!

Ønsker alle medpasienter og NAV klienter en velsignet god helg!
Støtteklem fra  meg!!
Sjallabais!!!!




En skal være frisk for å være syk.....

-En skal være frisk for å være syk, sa mamma bestandig. I år er det 24 år siden hun døde, av sykdom. Og det har ikke akkurat blitt noe bedre i dag. En skal fremdeles være frisk for å være syk.

En skulle tro at dersom en var syk, kunne i alle fal NAV og leger stå der og fortelle hva slags rettigheter en hadde, og  hvordan en skulle gå fram for å få disse rettighetene. Men NEI!  Har en krav på noe, så er en avhengig av å ha venner, eller familie som  kjenner til hvilke rettigheter du har, og hvordan en går fram for å søke.
Komemr legene dine, eller din lokale NAV representant og FORTELLER deg ? Nope.  Dessverre er det ente sånn. Er det helse og sosialvesenets fattige måte å spare penge r på?? Veit ikke, men jeg lurer sterkt!!

Menneskefamilie har jeg ikke. Jeg lever sammen med hunden min og katten min. Og disse to krabatene betyr all verden for meg, med støtte og omtanken de gir.
I dag fant jeg ei gruppe på Facebook, som skulle avstigmatisere nærkontakt med HIV smittede. At en ikke blir smittet av viruset, om en gir en pasient en klem. Vurderer på det sterkeste å sarte en slik gruppe for kreftpasienter med.  Opplever at folk er nysgjerrige, men holder avstand. Akkurat som de er redd for å bli smittet. Jeg  har opplevd folk som lover i den ene hånda, og spytter i den andre. Den de får mest i. Vel. Det er ikke alltid det er den hånda de bør velge….. Vennskap glemmes fort, og løfter likeså. I alle fall om det kommer sykdom inn i bildet.
Nei, det er ikke bare bare å bli syk. I tillegg til alt dette så skal en leve med sine egne bekymringer, pluss eventuelle bekymringer fra pårørende.

Det handler om å leve, ja. Men når samfunnet, venner og en selv sliter med sykdom. Sykdom  du har fått diagnostisert, så er det vanskelig!!
Men en må prøve å gjøre det beste ut av det, ikke sant?
Sjallabais!!!!!!!!!!!!


søndag 21. februar 2010

Frihet til å leve og ha venner


Jeg lurer ikke lenge på hvorfor det blir krig.  Folk lover å stille opp som venn, men når det kommer til stykket er det alltid en unnskyldning, eller fem for at det ikke passer.

Selvsagt er det lov at noe kan komme i veien, men det er ikke nødvendig å stikke folk i ryggen, eller oppføre seg så den somn trenger støtte føler seg sveket.

Det snakkes så mye om at våre nye landsmenn skal ha frihet til et godt, trygt liv. Men hva med en medmenneskelig behandling av naboer og venner??

Når noen desperat trenger en venn som stiller opp, hva er det som får oss  til å stikke de i ryggen og svikte?Glede over å kontrollere?? Glede over å såre, eller rett og slett sadisme??

Jeg hadde en kort prat med ei GOD venninne i går. 
-Sånne fokk trenger du ikke, slo hun fast. 
- Du trenger ikke folk som knekker deg ned, men folk som bygger deg opp. Ikke la dette mennesket få lov å fortsette knekke deg. Du trenger all den energi du kan få, ikke kaste bort kreftene dine på å bli behandlet som dritt!
Hun har evig rett venninnen min. Hun slo og fast at jeg har mange venner rundt meg, og at jeg fikk være flinkere til å benytte de som var seriøst interessert i MITT beste, ikke  i å knekke meg!

Jeg klarer allikevel ikke slippe tanken på den manglende respekt slike " venner" utviser. Slike " venner" som stikker deg i ryggen gang, etter gang , og som gjerne vil ha deg til å tru at det er din egen feil at du blir såret av deres oppførsel.
Hva er de slike mennesker vil oppnå?
Tror de ikke på frihet til et liv og vennskap for alle?? Skal denne friheten bare gjelde utvalgte?
Eller er det så  sneversynte at  de ikke forstår at deres oppførsel sårer og skader???

Jeg bare spør!

mandag 15. februar 2010

Ingen behandling i dag.... Neste uke?



Det var ikke noen trivelig  dag i dag. Hadde en ekkel magefølelse, allerede da jeg våkna Nesa var tett, men til slutt kom " proppen" og der var det blod.

Da jeg kom ut for å vente på drosja, så viste det seg at man hadde glemt MEG i bestillingene. Måtte ringe sykehuset, som hastebestilte transport for meg.


Ankom sykehuset 2o minutter forsinket til blodbanken.  Fremdeles med en ekkel følelse at dette ikke var min dag,
Inne på avdelingen, hvor jeg får cellegift, møtte jeg en tidligere nabo. Det var hyggelig å se henne, men ikke under sånne omstendigheter.
Så kom sykepleieren "min", Karin, og gav meg nyhetene fra dagens blodprøve. Det var ikke bra. Antallet blodlegemer ( hvite) var for lavt til behandling... Hmnmm Så det var dette jeg hadde fått "varsel" om i hele dag...


Nervene eksploderte i kroppen min, da jeg fikk vite at det ikke ble behandling, og for mitt indre øye så jeg kreftsvulstene vokse som  sinnssyke sopp. Sopp som eksploderte inn i en begravelse, når de var fullvokst. MIN begravelse!!


Nervøs spurte jeg om dette betydde at kreften fikk en sjanse til å blomstre opp.
Svaret jeg fikk var nei, men klarte dette å berolige nervene... ? NEI!!!


Veien hjem... . skulle heller ikke bli noe lettere.Fikk beskjed at ventetiden på hjemreise var 20 minutter. Det ble over en time.
Men, endelig var jeg hjemme igjen, hos min kjære, snille Rudy.
Han var såååå glad for å se meg, og endelig fikk jeg "medisinen" som roet nervene noe. Å få være i lag med min aller beste venn!!


fredag 12. februar 2010

Alene


Det er ikke alltid like lett å hanskes med hverdagens mange fasetter. Tankene spinner, og en kan ofte føle seg alene. Veldig alene, til tross for at man har stor familie, og venner rundt seg.

Jeg bor alene, og mange mener at det er tøffere for meg å takle hverdagen, siden jeg ikke har familie rundt meg.
Ja, jeg savner familie. En familie har vært min drøm,  siden jeg var i 20-årene, men et par slag med et balltre gjorde at jeg aldri kunne få egne barn,  og en ny livspartner er utelukket! Jeg har vært gift 2 ganger, og har datet før og etter begge ekteskap. De jeg ser ut til å finne, er kontrollører, rusbrukere og voldelige. Frister ikke å fortsette den syklusen der.

I tillegg har jeg nå en diagnose, som også gjør at det er uaktuelt med en partner. Jeg har kreft, og vet at jeg aldri kommer til å bli kreft fri. Spørsmålet er om jeg får noen gode år, og i tilfelle hvor mange.
Dette er en belastning som gjør at det er umulig for meg å involvere noen inn i mitt liv som livspartner.  Jeg  føler det vil være feil for både meg og  ham.

Men er jo ikke alene da!!  Bor sammen med verdens beste og mest sjarmerende "gutt". Rudy er sola i livet mitt og den beste støtten jeg kan få.
I tillegg er jo venner bare en telefon, eller et tastetrykk unna. 
Hurra for et godt liv!!!!

tirsdag 2. februar 2010

Vintertanker


Sannelig min hatt snør det igjen! Men det er jo vinter, så en kan da ikke vente noe annet.

Har snille naboer, som hjelper meg å måke, men det er FLAUT å måtte spørre om hjelp til måking og bæring, når en enda ikke har fylt 50!! Hadde vært mindre flaut  om dette hadde syntes på meg, men det gjør det jo ikke.Så en får bare lære å bite i seg stoltheten og spørre.

Det er ikke bare vinteren som er kald.  Jeg synes det er så bitende kaldt mellom mennesker om dagen og. Hadde en  lang prat med en jeg kjenner i dag, og der var det knallharde ekteskapsproblemer på gang. Hverken han, eller kona kunne innse feil. Greit nok om det hadde vært bare de to, men det er snakk om tilsammen fire barn som også merker denne uroen. Trist!

Selv kan jeg ikke klage på varme. Her kommer det inn varme ord via bloggen, og via Facebook. I dag, da jeg tusslet gjennom gatene i Tvedestrand, sammen med Rudy'en min fikk jeg en klem av en dame som fortalte jeg var sånn inspirerende og gav så mye til mange! WOW.,. JEG???  
Men ordene varma,de!

Sjallabais!!!!!!!!!!!!








søndag 31. januar 2010

Livsoppgave og livsverdi


Klokka tikker mot midnatt. Skulle vel ha sovet, men det er så mange rare tanker som surrer  i hodet mitt. Heldigvis er det ikke negativt, men  kanskje det allikevel er  en ide å få de ut.

Her om dagen satt jeg og filosoferte over livsverdien  min. Jeg har alltid sett det son verdifullt å få ha en familie, og få  en jobb. 
Ikke har jeg egen familie, og jeg er uføretrygdet... Med andre ord, i følge egen  " verdinorm" : Ingen livsverdi. 

Var visst en trist tanke som seilte inn i hodet mitt, men den " snudde" i døra.   Fikk tilbakemeldinger at bloggene mine betyr  noe godt for mange lesere. Fikk forespørsel om sekretærvervet i lokallaget av AP. Engasjementet mitt, og  at jeg er der har verdi. Det VARMET!!!!

Leste også, er om dagen en bok om livsoppgaver.  Mange er jo på jakt etter å finne SIN livsoppgave, og jeg har jo vært en av dem.
Livsoppgaven er ikke å bli  noe stort, men det er å ta vare på livet vårt som best vi evner. Leve positivt og ta var på være nærmeste!

Masse jobb for denne " gamla" her. Bringe solskinn i hverdagen til mine venner og meg selv. Bringe solskinn til mine kjære firbente. Stå på og sloss for rettigheter til volds overlevere. 
Hjelpe andre  med kreft å finne solskinnet de har i livet: WOW,  Kommer bli et travelt liv!!!!

Sjallabaissssssssssssssss!

Life goes on, and on and on.....



Livet ruller videre, og den første behandlingen med cellegift er gjennomført, og nå er det snart behandling nummer 2. Det merkes i kroppen. Blir fortere sliten, og føler for å sove myyyye. En merkelig følelse det og etter uker og måneder med for lite søvn.


Har, siden jeg kom hjem, travet rundt med en politiker i magen. Ved forrige kommunevalg, prøvde jeg slippe politikerspiren løs. Men hadde ikke noe videre hell. Valgte feil lekekamerater. =)


Men etter betenkning og fin lesing av program, kom jeg " hjem". Til partiet jeg vokste opp med tilhørighet til. Oddvar Nordli og Gro's arne: Arbeiderpartiet.

Fredag var det årsmøte i lokallaget, og undertegnede seilte inn som sekretær for de neste to årene. Skal bli en artig utfordring, og så har vi jo snart et nytt kommunevalg..... Da vil jeg inn i  kommunestyret, serru! Med erfaringene mine, så har jeg en god del å tilføre helse og sosial. Men en ting er målet. En annen ting er om velgerne vil ha en gammel, storkjefta dame da! =)



Snøen laver ned ute.  Håper at det snart blir vår, men det er jo fint og lyst ute da. Bedre med snø enn regn, sier nå jeg. I alle fall så lenge jeg har snille naboer som hjelper å måke!


Får vel takke for denne gang:
Sjallabais!!





søndag 24. januar 2010

Rudy




Må jo til å presentere verdens beste Rudy her og da. I likhet med katten Mette Marit, så har Rudy sin egen blogg her inne Rudy's blogg
Jeg lovte at vi ikke skulle komme innpå Mette Marit's blogg i dette innlegget.

Sjarmøren Rudy er født 14 april 2009. Han kommer fra Kennel Falkøen, en lokal kennel her i Aust-Agder som har  mange flotte hunder frs sitt oppdrett.



Rudy og jeg møtte hverandre på en spesiell måte. Han peilet seg rett innpå meg, og deretter var han ikke villig til å gå i fra meg.
Da jeg satte ham ned i valpegården, for å gå inn å skrive kontrakt, gikk sjarmtrollet å la seg i et hjørne for å furte.
Der lå han da vi kom ut,og vi lette selvsagt blant de andre valpene ført. Men så fikk jeg se ham, i det andre hjørnet, delvis under en rot. Jeg pekte ham ut for oppdretter, og oda det stemte. 
Tassen var så glad da han hørte min stemme at han sitret og skalv, og gjett om han pratet, og det har han gjort siden.


Rudy er i skrivende stund 9,5 mndr, og en STOR gutt. Han er lettlært. Snill. Bremser meg i aktivitet på mine dårlige dager. Han har, ved et par anledninger kommet å snust på hoved cysten i ansiktet når smerte riene herjer på det verste.


Rudy er en sterk gutt som like å jobbe. Dere skulle se hvor stolt han er når han får lov å hjelpe til med små og store jobber!!


Så er det rart jeg er stolt av ham? Ta gjerne innom hans egen blogg og les mer!
Sjallabaiiisss!

Skakkfjes, men still going strong!





Ja, så var søndag, og denne dama med det skakke ansiktet sitter og venter. Venter på at det skal bli i morgen. Starter cellegift i morra, og GLEDER meg som en unge!
  
Jeg etter et år i smertemareritt er det endelig deilig å se at det finnes et lys. Håpet mitt er selvsagt at dette lyset er sterkt, men  det er ikke opp til meg. Han som styrer har det ansvaret,


Hatt en  trivelig dag i dag. Rudy har fått lek og herja litt med en firbent venninne. Jeg har fått snakket med flere gode venner, og fått hjelp med noen småsaker dette skakkfjeset ikke kunne løse alene,
Godt å ha gode venner, ja. Jeg er bare så redd for å utnytte dem, nå når jeg trenger hjelp til stadig fler ting!


En venninne mistet katten sin i dag! Har så vondt av henne, Det er ingen god følelse. ¨miste et dyr en er glad i. Kan alt om det der.


Fikk i meg litt " vanlig" mat i dag. Er nå straffer med smerte rier av en annen verden,
Får prøve roe ned med en god film.
Sjallabais! 


fredag 22. januar 2010

Svarte dager og døden. Tabu som er en del av livet.




Jeg har akkurat lest ferdig boken " Sammen til verdens ende"  en nydelig , historie som passer rett inn i mitt livssyn. Den var ikke bare solrik, den hadde også svarte sider og døden var medspiller på mange av sidene.
Boken er skrevet av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen, og tar for seg deres felles historie fra de får vite hun har kreft, til hun dør og Espen sitter igjen alene med minnene.


I motsetning  til meg, som var 46 da jeg fikk diagnosen, var Tone-Elisabeth bare 25. Men tross at det er et "hav" i aldersforskjell mellom oss, har jeg lært mye av denne tapre, ærlige jenta. Ei jente med livsglede og livsmot, jeg bare må beundre.


Da jeg var liten, fikk jeg høre av mitt faderlige opphav at det var svakhet å vise tårer, og ved 10 års alder var " sipping" ikke godtatt.
Jeg har hele veien innbilt meg at dette er svakhetstegn, og at en ikke skal vise at en har dårlige dager. Men her viste Tone- Elisabeth  meg på rett vei. En vei, som også passer bedre inn med bloggen min sin tittel. Det handler om å leve. Sorgen og dårlige dager er en del av livet, men en skal ikke dvele ved det. Godta det, ja. Lære av det, ja, men så gå videre.


Døden er jo på samme måte som svarte dager, et tabu. Ironisk, når vi fra det øyeblikket vi blir født, er døende.
Men takler vi det? Nei. Der har vi mye å lære av ungene. De ser på døden som noe naturlig. Vi voksne mystifiserer det, og gjør det om til den reneste skrekkhistorien.


Tror vi alle bør sette oss ned til mine om de som har vandret og nyte NUET. Huske at det handler om å leve, og deretter bli verdensmester i å samle på gylne øyeblikk!!!

søndag 17. januar 2010

Seiler inn i kreatvitet?



Seiler avsted inn i en ny uke. Det er mye å tenke på om dagen. Prøver finne tidssnutter i den store evigheten av timer toøå gjøre kreative ting også. 





Bildet er ikke av de skarpeste. Men tok det med mobilen for å eksperimentere om jeg kunne last fra mobilen og hit. Det gikk jo.
Sokkene er strikket til en venninne. Som dere ser matcher de, men de er ikke like.  Byttet plass på mønsterfargene fra den ene sokken til den andre.


Hvorfor må et par sokker være identiske da? Det har jo garn hvor tråden har masse farger vist.


Så var det annen skriving da. Holder på med et par manus.... Kanskje det blir noe... Eller  så ender det opp på harddisken  i minnearkivet om alt jeg har prøvd.
Tiden får vise.

I morgen er det en uke te jeg starter cellegift. Gleder meg!!!!



Ha en god uke alle sammen!

Sjallabaiiiiiiis

Award! WOW

Fikk en koselig overraskelse fra en av mine lesere, Bossa.
Tusen takk!!



lørdag 16. januar 2010

Vekst og bevegelse



Først av alt , takk for alle koselige kommentarer!! De varmer!!


Men så er det  det da, at ikke alle dager er like lette. I og for seg har jeg det bra, men sjefshurpa i den stammen som har flytta inn i meg, har flyttet seg litt. Lurer også på om hun har lagt på seg... Frustrerende. Nye muskler, og sener som er irriterte, og det verste er  at  den klemmer på et eller annet, slik at jeg i perioder er døv på det venstre øret.
Hørselen på det øre var allerede nedsatt fra ytre lyder, da jeg var på Rikshospitalet, og nå  kjennes det som om jeg går med en evig propp  i øret. En propp som  kommer og går litt.








Godgutten  Rudy, er den som setter fart i humøret, og som hjelper til. I dag var han handlepose hjem fra Kiwi! Gjett om han var kry!! Han og jeg har et venne par som driver en bruktbokhandel i  Tvedestrand. Ved to anledninger når jeg var på Rikshospitalet på dagsbesøk, så var de de som passet Rudy. Han har fra han var liten vært glad i de to, og  i dag var det tydelig han måtte vise de han var flink





Med bærenettet i munnen, travet han fornøyd inn i butikken, og tok en runde rundt til han fant  butikkmannen . Stod fornøyd og ble klappet, så snudde han seg og travet den samme veien ut til døra. Der  stod han og pep litt, noe som  overrasket meg. Han pleier vanligvis å slå seg ned og ville slappe av, men ikke i dag.  
Da jeg åpnet døra stakk han rett ut og travet logrende på vei hjem. Kry som bare det! Og det var jeg og. Kjempestolt av min lille hjelper, som tar jobben sin veldig alvorlig!!!