søndag 31. mai 2009

Drømmemannen, finnes han?



Ja set det er et innmari godt spørsmål. Det er ikke bare skuespillerinnen Jennifer Aniston som lurer. Jeg har og filosofert over det, mer enn en gang.
Jeg vokste opp med en far som var overgriper, og han var med på å gi meg et skjevt bilde av menn og forhold mellom kjønnene. Men selv om jeg, mange år etter, har tilgitt, så ser jeg tilbake på et liv med valg av partnere som jeg burde holdt meg milevis unna. Kontrollører, overgripere og rusbrukere. Men jeg burde holdt meg milevis unna. Men som, på hver sin måte , også har gjort livet mitt mer positivt. Men drømmemenn var de ikke!! Så sant man ikke snakker om mareritt da!
For to år siden traff jeg igjen mannen jeg var forelsket i som tenåring. Han var, som jeg skadd av teite valg i livet. Forholdet var vel dømt til å mislykkes fra daq, men vi satte i gang allikevel i en felles krampaktig redsel for å være aleine, og et brennende ønske om å ha et menneske som bryr seg.
Vi stod også på to ulike stedet i utviklingen etter våre eksteskap var avsluttet. Han hadde låst seg ned i skuffen ” mislykket far, mann og forsørger”. Jeg hadde kastet meg i en skuff med merkelappen, mislykket kvinne, som ikke kunne få egne barn.
Rehabilitering av sjela, etter et havarert ekteskap, der var vi å på to ulike steder. Han var nok et par hakk bak meg, og gjorde nok at jeg for virket kontrollerende. Han hadde jo langt fra god erfaring med kontrollerende kvinner fra før. Forholdet sprakk som troll i sola, og det var like før venneforholdet gikk i dass med. Men det klarte vi i alle fall å redde, og det er vi begge glade for i dag. Et eller annet samarbeide blir det nok mellom oss i framtiden, men neppe som par!!
SÅ var det HAN da… En jeg møtte rett etter at jeg kom hjem til Norge, men som er opptatt! Heldigvis! Men du søren for en sjarme han har. Akkurat hva sjarmen rører ved meg, er jeg ikke sikker på, men han virker trygg og snill. På meg virker det som ens om kan ta vare på meg…. Gi meg den varmen og tryggheten jeg egentlig ønsker og savner.
Sukk. Så er det rønneren ( rakkeren) som stjal hjertet mitt da. Det er fire år siden nå. Mannen jeg elsker over alt på jord. En mann jeg gladelig skulle gitt vekk 10 år av livet mitt for å kunne kalle " min".
Jeg mener ikke at jeg ville eie ham, men at jeg skulle være hans jente og han min godgutt!
Har innsett at jeg aldri kommer over deg, min kjæreste. Derfor er jeg her, og vil alltid være her for deg! Så du er nok drømmemannen med stor D. ingen tvil om annet!!!

Lære å leve


Jeg er ikke glad i bruksanvisninger. Men i blant hadde jeg ønsket at det var en bruksanvisning på selve livet. Tenk så greit. Så mye sorg og smerte man kunne forberede seg på å takle, eller kanskje, enda bedre styre utenom.

Men så satte jeg meg ned for å tenke. Tross incestovergrep, psykisk og fysisk vold, så nyter jeg å leve. Det er knallhardt i blant. Det nekter jeg ikke for, men det er spennende å leve. Mye morsomt som skjer. Jeg lærer noe, hver eneste dag. Og har den beste støtten i verden i mine to firbente gutter. Hunden Sam, og katten Håkon. Uten dem... Nei, det tør jeg ikke en gang tenke på.

I vinter kom en ny utfordring. Exmannen min slo meg, titt og ofte, og ved en anledning slo han meg ned med et balltre, før han fortsatte å sparke slik at jeg mistet babyen jeg ventet.
Slaget mot hodet har gitt skader i kjeven, som slo til for fullt i vinter. Vet ikke enda om det er leddbånd, eller menisken som er skadd. Eller om det er begge deler, for den saks skyld Undersøkelser i sommer og høst vil vel kunne svare på det.. Ikke det at svaret er så viktig. Smertene og ettervirkningene er noe jeg må leve med.

I blant er det vanskelig å gape over en skive brød. Tygge en kjeks, spise et eple...
ALt må læres på nytt, og det e rikke alle dagene jeg er like tålmodig med å ta hensyn til kjeven. Så kommer smertene da... Straffen for min egen ubetenksomhet. Men det kan også være straff for en stressende dag. Det er jo et sant uttrykk at en biter tennene sammen, for å klare seg gjennom stress, smerter og frustrasjon. Ikke så smart, for det kan gjøre SÅ vondt i ettertid.

Så vondt at jeg lurer på hvorfor jeg lever. Hadde jeg hatt vå¨pen i hus på de verste dagene i vinter og vår, så hadde jeg brukt det!! Ikke fordi jeg ønsker å dø, nei tvert om. Jeg ønsker bare en ferie fra smertene.

Poenget mitt med dette innlegget var at jeg ønsket meg en bruksanvisning på livet. Men kanskje det er nettopp det jeg har... Ikke bare jeg, men jeg tror faktisk vi har den alle sammen.

Hvordan finner en så fram til den bruksanvisningen?

Ved å lytte til ens indre stemme, intuisjon, hjelpere, Gud... Kall signalene hva du vil, men signalene er der. Og husk: Du er VERDIFULL, uansett hva andre tror, mener og tenker.
DU er et unikt menneske. En perle som det er godt å ha her i verden!
Takk for at du er til!

torsdag 7. mai 2009

LIVE!!!!!!!!

Det nyeste nytt av dagen
var ikke blomster i hagen.
Det var en klar grei beskjed:
Smertene må du leve med!
#
Et kjeve som smeller i lås.
Nix. Det er ikke noe vås.
Brødskiven er et fjell,
men må spise allikevel.
#
Må bare lære masse på ny.
Blir tøft og jeg hyler i sky,
av smerten som lyner ned
når jeg hadde trengt fred.
#
Min ex slo med balltreet sitt.
Smerten straffer hodet mitt,
Men jeg vil ikke gi opp og dø.
Han skal ikke se jeg går i frø.
#
De som har det verre en meg.
Det skal jeg ærlig si til deg.
De får ikke morgendagen se.
Vold satte stopper for det.
#
Så om smerten holder fangen,
så synger jeg med i sangen.
Live like you where dying!
Thats just what I am trying!!

Anne Lise 7 mai 2009