En drøm som endret meg, og en telefon!

Natta senker seg over heinen i skrivende stund. Sliten  av alt tankesurr i dag. Skal til kreftspesialist i morra. Gruer så det er vondt. Vil de ha en  kur som kan knekke denne kreftfamilien som har flyttet inn i kroppen min, eller......

Det var min 47ende bursdag  i dag. Selvsagt også en masse refleksjoner over om dette var min siste, eller om jeg opplever å bli 50.

Mange hyggelige gratulasjoner å nett i dag. Noen koselige  SMSer, og telefoner. 

Et par telefiner varmet mer enn andre. Den ene tok jeg sjøl til mannen som stjal hjertet mitt for  snart 5 år siden.. Omsorg og omtanke var der! I massevis. Deilig å høre. Tydelig at han  heller ikke har glemt meg.

Men sent i kveld kom en telefon inn, som varmet mer enn noe. Han falt jeg for  med en gang jeg møtte ham. for 4,5 år siden, men skjøv det fra meg da jeg  innså han var i et forhold. Men at HAN ringte meg nå, som singel... wow!  

Ikke bare satte det i gang hjertet, men det satte og i gang hjernen. Gud har en mening med livet, kort eller lang, og han siste telefonmannen minnet meg på det.

Det gav meg det sparket bak jeg trengte. Tross alt er livsmottoet mitt: Live like you where dying.

Så jeg skal fortsete å sloss. Sammen med Rudy'en , enten det blir 1 år, eller mer.....

En vakker drøm?

For noen netter siden hadde jeg følgende drøm. Jeg travet langs en sti en en aldeles nydelig hage, med Rud ved siden av meg.  Han  og jeg trivdes godt, for i visste vi var hjemme.

Vi var på vei til et forsamlingshus, der det ventet masse mennesker på oss.

Plutselig lød en stemme :

-Dere har nå fått sett hvordan det er her, men dere får ikke komme tilbake før om 6 år.

I det samme våknet jeg. med Rudy i armkroken. Og den luringen, han logret med halen!

Den siste telefonen, sammen med denne drømmen minte meg på at jeg har noe GODT i vente, og at de dagene jeg har igjen skal jeg nyte. Tross alt: Det er alltid noe positivt å finne!!!

TAKK for praten, kjære du!

Venner

I dag satte jeg med ned og kikket på vennelister på et par nettsteder jeg har profil, på msn, i telefonboka...
Masse navn. Jepp. Koselig det. Mange gilde folk jeg setter kjempestor pris på. Men VENNER??? Neidu det var det ikke mange.

Er ikke antallet venner som er mitt poeng. Men at det er så uendlig får som virkelig skjønner og respekterer deg fullt ut! I dag hadde jeg en lang, koselig samtale med en ensom, eldre mann. Han fortalte meg litt av livshistorien sin. Møter med spennende mennesker. Et langt liv i sorg og gleder.

Etter en lang samtale var han gråten nær. Livredd for at jeg hadde kjedet ham, men samtidig glad for at jeg hadde tatt tid å lytte. Jeg var glad for at jeg brukte tiden sammen med ham, for jeg veit så godt hvor vondt det er å være der aleine, når ingen har tid å lytte!
MEN jeg var også skamfull. Skamfull over at vi har sunket så langt ned at den medmennesklige oppførsel telelr så lite. At vi luller oss inn i vår verden og ikke ser hvor hvondt naboen, partneren eller kollegaen har det.

Et eksempel er min egen smerte når jeg har fått kontakt med småbarn jeg kjenner, og mammaer/pappaer røsker de videre uten å se hadet. Jeg har da ikke tenkt stjele den håpefulle. Bare prate litt. Og om småen/vesla synes det er morro prate, bør da mor og far lære ungene si hadet, før de røsker dem videre!!! Ikke bare for min skyld, men som et ledd i vanelig oppdragelse.

Venner... Har tre mennesker på min liste over det jeg kaller VENNER ikke bare bekjente. I tillegg står dyrene mine der. Hunden Sam og katten Håkon! "Mors" beste venner, som aldri svikter, selv når mer spennende ting skjer!

TAKK alikevel til alle jeg kjenner! Spesielt til de som e mine venner, i godt og vondt!