søndag 27. desember 2009

Kjærligheten flommer


Live like you where dying    har vært mitt livsmotto etter at jeg kom ut av volds helvete med min eksmann.  Men jeg drømte ikke om at det skulle bli en realitet, og at det var kreft som skulle ramme meg og. Klikker dere på linken foran, så finner dere den melodien som gir meg styrke og håp. Som også er en inspirasjon til å sette pris på alt det gode i livet i stedet for å irritere seg for de små tingene en ikke rekker gjøre. Eller de tingene en partner gjør feil.

I skrivende stund sitter jeg å ser tilbake på et LANGT, KOSELIG og HJERTEVARMT besøk,  Startet egentlig med en invitasjon til middag. Men det ble kaffe og skravling i fem samfulle timer! HERRLIG!  Min Bestevenn er unik, og jeg er takknemlig for å ha han her.


Selvsagt er det små bekymringer i livet. Normalt det.  Min kjære firbente venn, Rudy har hatt magesjau i flere dager. Var kanskje for mye godt mens jeg var på sykehuset, og etter jeg kom hjem. Uansett. Håper det lar seg løse med et besøk hos vår unike veterinær i morra. Joanna Stenberg, Dyreklinikken, Tvedestrand


Så er det å bestille legetime for meg. Må få ordnet med NAV godkjennelse av nye medisiner. Så innom banken med noen papirer og deretter tar jeg vel en lang kosetur med Rudy, regner jeg med.


Noen har såret meg de siste dagene... Lover kontakt. Lover treffes, men når jeg ringe er det ikke tid.  Vet ikke om det er meg, diagnosen min, eller manglende interesse.... Prøver jobbe med saken, for at det ikke skal bringe meg ned. Det er så mye annet og så mange andre som holder meg oppe!


Kjærligheten og varmen flommer i livet. Kjennes som det er klar bane mellom hodet og hjertet, og jeg er veldig bevisst på mål, drømmer og planer.. Både for meg, og for ting jeg brenner for!!

torsdag 24. desember 2009

Spredning i kroppen



For noen dager siden dro min beste menneskevenn og jeg til Oslo. Ikke på noen hyggelig tur, fryktet jeg. Og, dessverre  kjentes det igjen som planetene i universet kolliderte med meg og sendte cellene mine ut i  universets som smågrus.

Cysten som ligger bak kjeveleddet  hadde ligget der lenge.... Og i løpet av de månedene den hadde vokst så hadde den fått barn, og sendt de ut  i kroppen min for å vokse seg store,
Noen hadde flyttet inn i leveren.

Hva jeg følte?  Døden peste rundt meg, og jeg følte at alt var over. Denne legen, hadde en mer behagelig måte å være på., men sjokket og sorgen over denne ebskjeden var sååååå tung.

Utenfor legerommet ble jeg fanget inn i armene til min bestevenn. Han holdt meg og vi gråt sammen. Men så var det Rudy da. Min kjære hund. Han var i dagspensjon i bokbutikken til et venne par. Avtalen var at vi skulle hente ham, når vi kom fra Oslo, men.... Så hadde vi fått tilleggs beskjed at jeg måtte være over til neste dag.
Det hjalp ikke akkurat på følelsene som eksploderte i meg, rundt meg, ja overalt. Jeg ville hjem til verdens  beste sykepleier,. min kjære schäfervalp,  Rudy.

Aller helst ville jeg at bestevennen min skulle bli, men han måtte hjem for å ta aseg av Rudy. Var ikke lett for noen av oss å skille lag! Før han dro fikk han lese et dikt jeg hadde skrevet. Om den gode kontakten vi har, og at jeg var redd for at vennskapet skulle avsluttes fort og brått med at kreften kom til å ta mitt liv, snart.
Diktet fikk tårene opp i øynene hans, Og så gråt vi sammen igjen.

Avdelingssykepleieren der inne, Irene, er det jeg kaller en engel i menneskeskikkelse. Hun tok seg av meg, og til henne røpet jeg at en med en spredning, var det ikke aktuelt med behandling. Hun forstod, men, som hun så  var andre prøver gode. Bortsett fra kreften, så var jeg ved god helse,og med den rette strålebehamdlingen og cellegiften, kunne jeg bli en riktiig gammel dame!!
- Dessuten.... Du har jo de som er glad i deg!

Der og da bestemte jeg meg  for å sloss. Søren heller, går det ikke, så skal jeg i alle fall ha det morro underveis, og jeg håper at jeg og kan legge igjen en del gode minner på jorda,

Det ble mer undersøkelse. Blodprøver,  tannlege og høretest.
Tannlegen forklarte at jeg hadde et brudd i kjeven. Det kom IKKE av kreften. Bruddet var gammelt.. Takket være min ex manns balltre. Årsaken til at mat har vært et stort problem i månedsvis. Et brudd som kjevespesialisten i Arendal  IKKE klarte å se.... Hmmm,,,
Høretesten viste svakere hørsel på  venstre side ( der cysten sitter).

Så kom kvelden da... Sove alene på hotell for første gang. . OK hotell. klarte få i meg noe mat, men så kom smertene. Hadde ikke Bestevennen min ringt med jevne mellomrom, hadde jeg tørnet GAL.
Søvn?  en vits...

Neste dag var det frokost, og så ble det tatt biopsi av hoved cysten, Snakket en god stund med legen som gjorde den jobben, og  han ristet på hodet over smertebehandlingen jeg hadde fått. Ny type tabletter ble skrevet ut, og jeg fikk beskjed om hvordan nåværende medisiner skulle tas. Et vanskelig punkt, for meg, var beskjeden om å ta medisinene OFTERE enn jeg gjorde. Dermed var det større sjanse for mindre smerter. Dobling av dosene når de hardere smertene kom,

Deretter inn til overlegen, som hadde fått fin gransket alle PET bilder , CT og MR.
Mer dårlige nyheter, Spredning av Cystebarn også til skjelettet.!!!!!!
Ny eksplosjon,, og sammen med sykepleieren fikk jeg fortalt at jeg ikke ønsket livsforlengende behandling..
Overlegen forklarte meg da at med den rette cellegiften og strålingen, . ville cystene krype og stagnere- Jeg ville aldri bli kreft fri, men jeg kunne få mange fine år.

Han hevdet også at blodprøvene ellers viste at jeg var sterk, og at han ville betegnet behandlingen som LIVSFORLENGENDE om det  var det den var.

Det var jo et LITE men, da. Finner de den renne cellegiften?
Jeg har uansett bestemt meg for å sloss. Får jeg to måneder, eller 40 år, vet jeg ikke, men jeg SKAL nyte de dagene jeg får! Ha det morro sammen emd dyrene mine, vennene mien og kose meg med de syslene jeg sette høyest.

Fikk i tillegg med en resept på ernærings drikk. Matlysten har vært MAGER lenge, og det er vanskelig å spise med denne ødelagte kjeven min.

Så folkens, jeg er en sta steinbukk. Jeg er forberedt på vanskelige dager, men skal prøve se lyspunkter i de alle. Velkommen med på ferden!!!  =)


*

fredag 18. desember 2009

Det handler om å leve, ja.... Men døden er en følger av livet



Kreft... Ordet som er som en skrekkvisjon for alle. Nå har diagnosen blitt skrevet inn i min journal.

Bloggen her: Det handler om å leve,  kommer nå til å få noen  mørkere tråder inn.  For døden er skremmende for mange. Og vi vil jo helst ikke minnes på at døden eksisterer.  Jeg har hatt familie og venner som har fått alvorlige sykdommer, eller vært utsatt for ulykker.
Ulykker har jeg hatt min del av i form av mishandling. Men til tross  for dette, en visshet at jeg ikke er usårbar, så kom sjokket som et sleggeslag i ansiktet:
- Det er for JÆVLIG å måtte si det til deg. Du har kreft. Cysten ved kjeven din er ondartet.

I et øyeblikk kjentes det som om verden stod stille, og selve helvete hadde åpnet seg foran føttene mine.  Det eneste jeg så var død og elendighet i det ravsvarte bildet  fo mitt indre øye.

Legen, en spesialist i Øre-Nese- Hals på det lokale sykehuset var i alle fall IKKE spesialist  i å behandle pasienter.som får en alvorlig diagnose.

Etter masse pjatt, fikk jeg en beskjed om at det var en lite kjent cyste.. Ikke noe GODT tegn, det visste jeg . Men noen prognose kunne han heller ikke gi, til det visste de for lite om utvikling og eventuell spredning. Etter at jeg hadde trasket i smertehelvete nær ett år!!!

Selvmord var tanke nr 1.Der og da bare hoppe ut av vinduet. Men så begynte tankene å rulle. Jeg hadde jo med meg mitt livs beste venn . Måtte jo informere ham, og selvsagt ordne med omplassering av Rudy.
Med tanke på disse to "gutta", så strømmet tårene igjen, men på  turen gjennom korridoren, fikk jeg kontroll over tåreflommen, inntil jeg kom ut i  venterommet og  møtte et par bekymrede øyne!
DA startet tårekanalene sprute som  fontener, og han fikk hele historien.

Hans ro fikk meg å tenke, og komme på andre tanker. Inspirasjonen til å sloss kom  også på bakgrunn av min venns tidligere erfaring med samme diagnose.

Hjemme kom tårene igjen,  pelsen på verdens skjønneste hundegutt, Men vi ble enige om alle tre, at dette skal vi klare!!!!

fredag 11. desember 2009

KREFT



Ja, så var svaret her. Jeg HAR kreft!  Etter 11 måneder  med smerter, og med leger som ikke har skjønt så mye, så kom " dommen" i dag.


Jeg hadde min kjære, kjære venn med meg. Ikke min firbente, men han godgutten med 2 bein.


Første tankene var selvmord, og omplassere min firbente venn. Dernest så ville jeg sloss., men måtte finne  et nettverk som kan ta seg av Rudy, hunden min. 
Listen med frivillige vokste fort, og jeg er evig takknemlig til alle som vil bidra,


Min beste 2 bente venn  var med på sykehuset og det var hans nærvær og omtanke som fikk tankene mine å snu. Han får hovedansvaret for Rudy-gutten mens jeg er på Rikshospitalet, og får  listen over frivillige, til bruk om han trenger avlasting.


Selv skal jeg sloss, tross en dames knallharde ord om at GUD hadde ikke noe med min helbred å gjøre. Hadde jeg TRODD hadde dette ikke gått så langt!
Jeg er ikke religiøs fanatiker, som henne. Jeg tror på Gud, og ber Ham tilgi hennes rå, brutale ordelag! Tror hun  har alvorlige problemer, som kan finne på si slikt til et menneske, hvis helse svikter. Etter min mening har ikke en slik oppførsel noe med Gud, eller folkeskikk å gjøre.


Jeg er ikke feilfri, jeg eksploderte da hun slang ut av seg dette. Men jeg har bedt Gud tilgi meg mine ord, og hennes oppførsel og ord.


Tøffe dager foran meg. ser ut som det blir innleggelse alt før jul......   Men jeg skal gjøre mitt beste for at dette skal gå bra.
Går det ikke, neivel. Da vet jeg at jeg får styrke til å klare det med!!


mandag 7. desember 2009

Takk



Kjærligheten kommer når den vil.
Jeg var så lenge i sterk tvil.
Men har opplevd et mirakel skjedd.
Allikevel er jeg littegranne redd.
#
Ikke redd for deg, kjæreste venn.
Men for ikke å være god nok igjen.
Men prøver glemme det som var.
Nyte av hjertet det gode jeg har!!
#
Rushes kjærligheten i livet inn,
så forsvinner den som en vind.
Men bygges den på sttødig grunn,
da varer den og er et FUNN!

Takk kjæreste du for at du er der.
At du er snill, tålmodig og nær.
Jeg har den største gaven fått!
Livet nytes i lykkens slott!

Anne Lise 7.09.12

tirsdag 24. november 2009

Svar, men ikke noe svar



I dag ringte legen med resultatet av CT undersøkelsen på fredag.  Jeg hørte han var like frustrert som meg, for dette var IKKE noe svar.
De kunne nemlig ikke konkludere med om det er en tumor ( kreft) eller en betennelse....

Jeg ble frustrert.  Men så banket motløsheten meg i bakhodet. som ei slegge, men så kom staheten krypende opp fra mageregionen og jeg fant at dette skal jeg også klare.
Hvorfor?  Vel. Jeg er nysgjerrig. Glad i å leve. Elsker å skrive, og drømmer å få mer til med skrivingen min. Har noen gode venner, og mange jeg setter pris på, som er oppmuntring i hverdagen.
Jeg visste faktisk ikke at det var så mange som kunne bry seg om mitt ve og vel...

Tårene har trilla i dag, i takknemlighet!

lørdag 21. november 2009

CT og mer venting!



I går var jeg til CT-en.m  Men selvsagt ikke  noe svar på HVA dette var.
Er så sliten nå at tårene bare triller.

Har kommet i et modus hvor jeg ikke bryr meg hva som skjer.  Jeg  får ikke resultatet før TIDLIGST  tirsdag, og fram til resultatet kommer , er det lite jeg kan gjøre.  Må bare henge i  stroppen, og PRØVE slappe av. Gud skal vite at det ikke er lett!!!!

Ble provosert KRAFTIG i dag av en DYPT religiøs dame, som tidligere i år hevdet at dersom jeg lot meg bli bedt for, skulle jeg bli frisk.
Selvsagt måtte jeg også TRO på Gud, den " rette" Gud, og tro " riktig"......

Hennes første utsagn i dag:
-Går  du med disse smertene enda??

Jeg svarte spydig, at ja... Nå nærmer det seg et år.. og jeg NYTER smerter, spser smertestillende og er såååå glad for manglende søvn.
FYSJ så stygg jeg var.
Fikk også forklart at jeg nå ventet på  svar på en CT undersøkelse om dette her er kreft, eller ei.

Needless to say: Damen ble noe stum, og jeg klarte ikke ta meg inn, og be om unnskyldning for  min oppførsel,

Jeg er dypt rørt og takknemlig for all den gode støtten jeg har fått og får disse dagene!!!  Visste ikke at det var så mange som brød seg om MEG!

TAKK skal dere ha, alle sammen  fra varmen i sofakroken som deles med verdens beste Rudy og vår venninne, Mette Marit.

fredag 20. november 2009

Tumor???



Ja, så er det på'n igjen.....
I går var jeg på sykehus og skulle ta ultralyd av en kul ved kjeven, som  har plaget meg med smerter og vekst de siste  10 måneder.

Ble kjørt på sykehuset av bestekompisen min, og i ettertid er jeg evig takknemlig for at han kunne kjøre. For undersøkelsen gikk ikke sånn som jeg hadde ventet.....
Først kom en lege inn . Han tok ultralyd på meg, og mumlet at her var det noe. Ville vite hvor lenge jeg hadde hatt dette, før han bad en annen lege komme inn for å se. Sammen ble de enige om at dette kunne være en av to ting. Enten en infeksjon/betennelse i en kjertel, eller en tumor.... De insisterte på en ny time, til en ct  hvor det skulle sprøytes inn kontrastfarge. ... Neste uke.. Som de sa.

Jeg prøvde finne igjen pusten,  og hadde akkurat fått følelsen av at luften sirkulerte i lungene da en sykepleier kom bort til meg og sa at jeg hadde time fredag.
- Neste uke, sa jeg...
- Nei, vi fikk presset deg inn allerede i overmorgen!
DA kjentes det som taket falt ned u hodet mitt. Jeg hørte sirener for mitt indre øre og en syk , snakkende klokke som sa KREFT og DØD!!!


torsdag 5. november 2009

Healing og healere



Den senere tid har  det vært mye snakk om healing og healere. Alvorlig syke mennesker som oppsøker  såkalte healere for å få hjelpe som helsepersonell ikke kan gi dem.

Jeg beklager å måtte si det, men mange av disse healerne har jeg ikke noe tro på. Oppslagene i dagsavisen har bekreftet mine mistanker. Hadde det vær opp til Hvermansen å heale, så hadde vi hatt en halv million , eller mer Snåsamenn  her i Norge!
 I dag, torsdag 5 novemver 2009, leste jeg , til min glede følgende artikkel i VG:

Det er ikke bare folk som pårøver sko seg på alvorlig syke mennesker.  "Alternativt" livssyn har , de siste årene blomstret opp, og man kan gå kurs og skoler for å " lære healing, og lære finne sine engler"... Med andre ord en pengeindustri for å utnytte de søkende og svake i samfunnet.
Jeg bare spør? Tok Snåsamannen penger fra de han hjalp? NEI!!!

Kall meg gal, jeg bryr meg ikke, men jeg har selv sett engler, og har, som tidligere nevnt her i bloggen blitt reddet fra engler. Både jordiske og himmelske. Min klokketro er at min skytsengel henviste meg til de rette hjelperne, for at jeg skulle overleve min exmanns vold., og  i etterkant har jeg fått jordiske engler rundt meg som hjelper meg gjennom tunge dager.
Jordiske engler= mennesker eller dyr med en sterk medfølelse og sympati. En spesiell kontakt med Himmelens engler, og ikke minst Herren selv.

Men har jeg startet engleskole? NEI! Ja, jeg prøvde meg en periode som healer, men opplevde at mange av de som tok kontakt mente jeg kunne og burde  kunne ta vekk alle sykdommer. Det kan jeg ikke. Jeg kan stille smerter på andre. Skulle ønske jeg også kunne det på meg selv.

Skulle jeg gå offentlig ut i " jobb" med mine evner, ville jeg aldri kalle meg healer. Det tiltrekker mennesker i desperate situasjoner, som har bedre av kontakt med en lege. ;Nei, coaching er en bedre vei å gå. Jeg har opplevd nok til å vite at det er bare du selv som kan komme ut av det du strir med. Selvsagt er det positivt med støtte fra venner  familie og dyr, men hiovedstyrken og innsatsen må være din egen.

TAKK til justisministeren for utspillet om healere i dag. Og kjære lesere... hold dere unna de som krever høye honorar for å hjelpe!  En hjelp burde komme av nestekjærlighet, slik Snåsamannen drev!



onsdag 4. november 2009

Høsttanker


Så er høsten her, uomtvistelig.  Det stormer på kysten, og  snøen truer med å komme på sitt første besøk denne vinteren.  Får meg til å tenke på livet. Som 46 åring er jeg på vei inn i livets høst, og gudene skal vite  at det stormer i kroppen. Stormer av senskader etter en "kjærlig" mann som nøt bruke balltre og knyttnever på kjerringa i fylla.
Men akkurat som naturen,  så er det viktig at vi mennesker i høstfasen finner positive knagger å henge livet på. Det er ikke alltid lett, jeg er den første til å vedgå det!! Valpen min, Rudy, er det kjæreste jeg har, og i 9 av 10 tilfeller gjør han livet mitt lyser og fyller det med livsglede og humor. MEN  her om dagen var smertene så intense og alt var svart i depresjon. Da han begynte protestere og ville  leke med bestekompisen, Lea, ble det for mye.  Jeg freste at var han ikke fornøyd med livet sammen med meg, så skulle jeg omplassere ham!!!
Angret i det samme, og dobbelt da jeg så reaksjonen til Rudy. Han "snakket" i vei,. En hel  masse lyder, og så kom han og slikket meg i fjeset. Deretter la han seg TETT inntil meg og brummet  noen koselyder før han sovnet.
Jeg smeltet som smør i sola., og igjen innså jeg at  inspirasjonen min, muntrasjonen min og trøsten min på drittdager.
Så selv om det er høst og storm, er det noe der som er positivt og lyser opp.Ikke alltid det er like lett å finne, men det er der!
Tross alt, det handler om å leve, og prøve gjøre det beste utav det vi har!!




lørdag 31. oktober 2009

Vold og milde straffer!



Jeg har igjen lest avisen med avsky. Voldsdommer  redusert for at  overgriper møtte vente på ny sak!
En annen overgriper, som ha mishandlet og terrorisert sin rullestolavhengige samboer i fire år, fikk et snaut år i fengsel.
Et ¨år stod det, men som kjent er jo et fengselsår " en ferie" på 8 mndr.

Jeg griner... Både innvendig og utvendig. Legger ikke skylda på lovsystemet alene, men på overflinke advokater, like så, som vet å utnytte alle smutthull som finnes. for å tjene sine klienter. Nesten så jeg er fristet til å starte et  oppbud at det skal bli ulovlig å forsvare voldsovergripere.... Men da er jeg jo selv et råttent egg, så i stedet får jeg jobbe mot STRENGERE straffer for overgriperen. straffer som står mer i forhold til  hvordan livet ødelegges for en voldsoverlever.

En annen viktig ting er å  få inn i hodet på de som har vært gjennom vold, at det ikke er noen skam. Jeg har selv opplevd slag og spark, men de er ikke min feil. Jeg har ingen grunn å skamme meg over de skadene min exmann påførte meg.

Lørdag kveld nå. VONDT å tenke på at nettopp nå er det en, eller annen der ute som slås. En eller annen som kanskje ikke reiser seg i morgen.

Vær med å sett en stopper for vold i familierelasjoner, og vise lovgiverne at straffene for slike overgrep er for milde.

søndag 25. oktober 2009

Regn, men alikevel sol!


Det er høst, og ute triller regndråpene ned, nesten daglig.

Hører folk snakke om drittvær, og har vel, dessverre også tatt det ordet i munnen selv. Men regn er da ikke bare gørr og trist. Regnet virker også rensende, og i tillegg kan det skape glede.

I dag var jeg ute av humør, og det var med 100 sukk og stønn jeg tok schäferen min, Rudy, på tur. Av en, elelr annen grunn grabbet jeg kameraet før jeg forsvant ut døra og i farten havnet også en av Rudys leker i lommen min.

Resultatet ble smil, morsomme bilder av en seks måneder gammel valp, og noen høstbilder, hvor jeg kunne leke litt med farger og redigering. Så regn er ikke bare Det kan også være sol!!!

søndag 18. oktober 2009

Sterk???? JEG???

Lesere av bloggen, og folk jeg kjenner har karakterisert meg som sterk. Jeg rister på hodet. JEG er da ikke sterk!!
Hadde jeg vært sterk, hadde jeg vært på beina psykisk. OG funnet en hjelp til å leve med de fysiske smertene. Jeg vet jeg ikke har noe valg. Må regne med å leve med de arrene jeg har, men jeg har ikke godtatt det. Ikke på de svarte dagene. Kanskje jeg aldri vil.... Vet ikke. Men etter min mening, hadde jeg vært STERK hadde jeg vært der allerede. Godtatt meg selv. Innsett at jeg er verdifull, også på de svarte dagene.
Nei, livet er ikke alltid lett. STERK?? Jeg ?? NEI!!!

Livsmål


For en del år tilbake kom Kine Hellebust og Anders Rogg med sangen ”Det handler om å leve”. Lykken eller livsoppgaven for hver og en av oss, er ikke å bli en verdenskjent artist, som Michael Buble, Hollywood sjarmør som George Clooney., eller blendende vakker og talentfull som Sandra Bullock.
Nei, vår livsoppgave er å gjøre det best ut av det vi har fått utlevert. Gripe dagen, og nyte det gode vi har i oss og rundt oss.

Kroniske smerter er en del av min vonde hverdag, men livet blir så mye bedre når jeg har en god firbent venn som krøller seg sammen inntil meg når smertene herjer. Og når jeg samtidig kan lene meg tilbake, kose meg med en god bok, en film eller fantastisk musikk. Da får en litt ekstra overskudd, før smertene driver en ned i kjelleren igjen og det er tid for en ny tur i medisinskapet.

Som overlever etter incest, og etter et ekteskap med psykisk og fysisk vold, rives sjelen min i fillebiter når jeg leser at et nytt offer har bukket under for familie vold.
Et liv som overlever etter vold og overgrep er ikke enkelt, men det er MULIG. Og ved litt ekstra innsats fra deg selv kan livet bli svært så bra!
Alle har sine ups and downs, uansett erfaringer. De vil aldri helt forsvinne, men målet for livet ditt må være å gjøre det beste ut av livet og nyte dagene så godt det lar seg gjøre!!

tirsdag 13. oktober 2009

Nye overgrep og straffer....


Her om dagen kunne vi lese om en mann som hadde fått besøksforbud hos sin tidligere samboer. Et forbud han brøt, og knivstakk henne. Etter langvarige forhandlinger ble mannen på grepet.
Leder for krisesentersekretariatet, Tove Smaadahl, sa til TV2 at tallet på de som bryter et besøksforbud er økende, og hun ber om strengere straffer for de som bryter besøksforbudet.
En bra begynnelse det! Utøve vold er i dag mildt straffet, sammenlignet med resultatet av den volden de utøver. En overlever etter vold, dersom man overlever, er merket for livet. Merket både psykisk og fysisk.

En som utøver vold, derimot. Noen måneder, eller kanskje år i fengsel. En dom på besøksforbud, men er dette straff?? En celle som er varm . Et sted hvor man kan få mat, godterier, en utdannelse, om man ønsker. Og på toppen av det hele kan man jobbe, mens man sitter ine og tjene penger, selv om det kanskje ikke er de summene man er vant med i frihet.

Overleveren etter volden.. Sliter med smerter. Fysiske, og psykiske. Smerter som kanskje vil følge resten av livet. Selv om en kan lære seg å leve med sårene og arrene, så vil de fortsette være der, resten av livet. Mens overgriperen kan ha glemt alt.

Er dette rettferdig? NEI!!!! Nå får vi som har overlevd stå sammen og ta opp kampen, slik at antallet skadde og døde SYNKER og at de som skader også¨må leve med konsekvensene!

mandag 5. oktober 2009

SPØRRESKJEMA om familievold..... HØL I HUE!!!


I går kom det fram at norsk politi skal starte med spørreskjema om vold i familierelasjoner. Disse skjemaene skulle deles ut til de impliserte der politiet hadde mistanke om familievold.
Dette er regelrett HØL I HUE!! En familie som er voldsutsatt er innprentet at dette skal TIES med, og at dette er noe de fortjener! Tør de da å svare på spørsmål om familiemedlemmer bruker rus, eller utsetter de for vold? NEI!!!

Jeg vet. Snakker av bitter erfaring!!!
Nei, gå i tenkeboksen på ny, eller konsulter noen som VET hva det vil si å leve med vold!

Parforhold og fordommer


I blant må en lete med lys og lykter etter "den rette". Det er ikke alle forunt å finne en å dele livet med. I de senere årene har det også blitt vanlig å ta i bruk TV-medier.

Jeg har, som tidligere nevnt i denne bloggen, hatt mine forhold, og også hatt mine drømmer om å finne en livspartner, men har gitt opp det " gamet". Imidlertid beundrer jeg de som fortsetter å lette.

I dag leste jeg innlegg i avisene at bøndenes jakt på kjærligheten har fått skjær i sjøen hos seere. Seere som ikke "klarer" se en homofil mann jakte etter sin livsledsager.

Herre min skaper! Hva med AVknappen?? Er vi gått så totalt av støvelskaftene at vi ikke respekterer at det finnes mennesker med ulike legninger. Men det et er kanskje bare offentlige figurer, som Jan Thomas og hans partner som fortjener respekt.... De er tross alt "showmennesker", og da er det "lov" å være homse og annerledes!

Er det derfor det er lettere å akseptere nye landsmenn også, på avstand... Er de i nabolaget vårt, så er det noe annet... Eller på TV da... Uff!!

Nei, nå er det på tide å skjerpe seg, vi lever tross alt i 2009, og burde få et mer menneskelig syn. Respektere hverandre, og ta vare på våre nærmeste, også de som er homofile, elelr har en annen hudfarge enn oss selv!

tirsdag 18. august 2009

Livsendring


Smilet satt en gang så løst,
men det er en mager trøst.
Det var den gang ikke nå.
Smerten skriker daglig så.
#
Isolert, men ikke død..
Lettere å takle nød
i ensomhetens favnetak
enn i offentyligheten rak.
#
Tårer faller på mitt kinn,
men jeg slipper ingen inn.
Bare hunden min skal se
Smertehelvete jeg lever med.
#
Videre liv , hvor går det.
Orker ikke lete, og se.
Godtar bare dagen går.
Glad at Rudy’s hjerte slår!

tirsdag 4. august 2009

For You!!


My heart stopped a second and then
started double beating again when
you said gave me a compliment fine,
a million sparkles of joy was mine!
#
Years have gone since we first met
You are not an easy man to forget.
A charmer who stole my heart,
and settled down in a major part!
#
Now single and free for a hunt,
I do not dare to play that stunt,
Loved you for so many years,
Rejections are my biggest fears!

Kroniske smerter – et liv


Møtte en dame i dag, og hun spurte hvordan jeg hadde det. Jeg forklarte om de nyeste nye i mine plager, og fikk følgende svar:
- En får ikke mer enn det en klarer!
Nakkehårene reiste seg bakpå hodet mitt, og jeg kjente nervetrådene stritte. Adrenalinet pumpet sinne og frustrasjon i en merkelig mix, rundt i kroppen min, men jeg klarte å holde stemmen rolig da jeg svarte:
- Jeg er dessverre ikke enig!!
I tankene hadde jeg de mange som har tatt sitt eget liv, på grunn av kroniske smerter, og livstruende sykdommer. Pluss min egen motløshet når det kjennes som om halve hodet skal eksploder , og at atombomben over Nagasaki da ville høres som et fyrverkeri i sammenligning.
Dam en ble paff, og det tok noen sekunder før hun igjen tok ordet. Så var stemmen en anelse spakere…
- Du har nok rett i det. Det er så lett å si, men det kjennes så annerledes når en selv er oppe i noe!!
Jeg takket for forståelsen. Sendte en takk til høyere makter som hadde styrt sinnet mitt, og gikk videre med et takknemlig smil. Om hun ikke forstod hva jeg slet med, så innså hun i alle fall at det ikke var enkelt.
De usynlige handikap er vanskelige å forstå, og enda vanskeligere å leve med, for oss som har de. Vanskelig fordi forståelsen og respekten fra våre omgivelser er liten, i tillegg til at en funksjonshemming av kropp og sinn er vrient nok i seg selv.

mandag 3. august 2009

Svaret er kjærlighet!



Kjærlighet er ingen spøk.
Lag på lag i livets løk.
Men en dag dårlig blad.
Var det ikke det jeg sa!
#
Jeg lette både dag og natt
Lette etter min egen skatt.
Men fant bare mye smerte
Synes ikke det var verd det.
#
Så en dag i livets høst,
hørte jeg din sexy røst.
Amor skjøt fort ut en pil,
men jeg hadde mine tvil.
#
Jeg tenkte drømte og så,
men svaret for meg lå.
Hjertet mitt det hadde du.
Det va’kke te å tru!
#
Smilet ditt det varmer,
men i dine armer
er jeg elsket, trygg.
Trodde jeg var stygg!
#
Du så prinsessen i meg
Viste hva jeg er for deg.
Respekt og ærlighet.
Svaret det er kjærlighet!
3 august 2009

lørdag 1. august 2009

Spise og overleve. Kroniske smerter!


Det handler om å leve, heter jo bloggen min. Men livet mitt er ikke alltid like lett å leve, og i vinter kom en ny utfordring.
Jeg har vært inne på det før, men skal nå prøve forklare hva som har skjedd og hvilke konsekvenser det har gitt for meg.

Det hele startet for 6-7 år siden. Min exmann hadde fått mer enn nok å drikke, og hadde fått det for seg at han ikke ønsket å bli pappa allikevel. Tenk for noen bånd. FOR et ansvar!!!!!!!!!!

Den kvelden drakk han tett. Tettere enn jeg noen gang hadde opplevd, og etter noen timer med fyll grep han et balltre og gikk løs på meg. Et slag falt i hodet, over kjeveleddet. De neste i magen.

Den natten spontanaborterte jeg, og våknet med dundrende hodepine, smerter i magen og et blødende hjerte!

Som så mange andre voldsofre trodde jeg behandlingen var " fortjent" og at jeg var avhengig av min alkoholiserte exmann, så jeg ble. Prøvde hjernevaske meg selv til at " bare jeg var snill nok" .
De neste årene viste at jeg tok feil.
For fire år side n kom jeg hjem. Full av angst og depresjoner, og "bet tennene sammen" for å bite i meg det jeg slet med. Måtte da for all del ikke sprekke inn i alkoholisme, eller et nervesammenbrudd.

I vinter smalt det. Stikkende smerter opp i øret. Smerter som både av meg og legen ble tatt for ørebetennelse. Kur etter kur, men det hjalp ikke en skitt.

Tre måneder gikk,. og jeg la vekt på å gape og tygge som normalt. Trodde stivheten i kjeven var angst... Og hadde jo delvis rett.
Så måtte jeg til tannlegen. Noe annet å bite tennene HARDT sammen for , for jeg har tannlegskrekk!!

Min snille tannlege, så store problemer med å gape, og fikk historien. Han sendte meg straks til spesialist, med en sterk mistanke om hva som var galt.

Spesialisten fastslo at menisken i kjeven og/eller leddbåndene var ødelagt. Anbefalte en biteskinne. til bruk hjemme og på nettene. Jeg fikk også den "glade" nyhet at liten bevegelighet i kjeven, var noe jeg måtte leve med.

En MR ble tatt, for å fastslå hvor " elendig" det stod til.... Men jeg fikk beskjed at det ikke var noe å gjøre noe med. Hadde gåt med skaden for lenge og nærmer meg 50...

Hva spiser jeg så? Lite. Det er vondt å tygge. Nær sagt umulig å bite. Alt må kuttes i bittesmå biter, eller moses. Vekten har rast ned, disse månedene. Ikke turd sjekke hvor mye....

Sliten av kroniske smerter hver dag. Men en lang samtale med en god venninne i dag minnet meg på livets gode sider. Hun vet. Hun har sett både lys og skygge selv!
Hun har så rett. Det er lyspunkt. Men ikke alltid lett å huske de når en sitter aleine og verker...

Heartbeat


Elskede, elskede, kjæreste du.
Livet er ikke til å kunne tru.
Trodde hjertet var over deg,
men det banker igjen i vei.
#
Banker en rytmisk sang
om oss to, og den der gang.
Blir det igjen, ingen vet.
Jeg bare vet : Det er Kjærlighet!
#
Hjertet mitt har du for evig fått,
tross du ikke kan gi meg et slott.
Jeg innerst inne i hjertet vet
at dette her, det er kjærlighet!

fredag 3. juli 2009

R.I.P Sam. Velkommen Rudy


Søndag 14 juni skjedde det jeg har visst ville komme, men fryktet av hele mitt hjerte. Min kjære beste venn gjemmom sorg og glede de siste fire årene, Sam fikk slag.

Det var et mildt helvete. Han og jeg har delt tunge stunder og solrike, gleder i fire år Nå innså jeg livet var på hell.

Jeg fikk Sam på beina igjen den kvelden. Men han var redusert. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare de neste dagene, for jeg innså at jeg ikke kunne tvinge ham til å fortsette livet lenger.

Skyldfølelsen var enorm da jeg søndag kveld, etter råd fra en kompis, ringte en dame som hadde valper til salgs. Forklarte henne situasjonen, og gråt. Hun var godt menneske og en sann hundevenn. Hadde vært i en lignende situasjon selv, og rådet meg til å ta det valget som ville være det beste for både Sam og meg. Hun hadde fire valper igjen for salg, tre jenter og en gutt, så jeg var velkommen når jeg måtte ønske.

Den natta var vond, og lang. Men neste morgen ringte jeg dyrlegen, og sa jeg kom innom.

Godgutten var redusert. Det var en vond, lang tur gjennom byen, men samtidig fikk vi sagt "morna" til Tvedestrand sammen.

Sam fikk sprøyta, sa morna med å tørke tårene mine, og et siste slikk på kinnet, før han sovnet med hode i fanget mitt. Godt at han kom seg til Regnbuebroen uten FOR mye mer smerter, og dyrelegen var enig i mitt valg. Hun sa hun hadde tatt det samme valget,om det var hennes hund.
- Gå hjem å les annonser, o0g finn deg en ny venn, var det første hun sa til meg.
Jeg tilstod at jeg alt hadde noe i tankene, og fortalte henne om kullet jeg hadde ringt på foregående kveld.
- Du veit det kan være ugreie hundefolk, så se deg for, men er det bra, så ikke nøl, var rådet som ringte i ørene mine på vei ut døra.

Etter å ha travet gatelangs i et kvarters tid var avgjørelsen tatt. Jeg ville se de små rakkerne, og jeg ringte en kompis som med en gang sa ja til å kjøre.
Snart var vi på plass, og en vilter gjeng kom livsglade løpende mot meg, men det var en som løp fortest! En gutt som " snakket" en hel masse.

Til min store overraskelse OG glede var det han som skulle selges, og da var det ikke nødvendig å ta søsknene i øyesyn. Rudy hadde valgt meg som sin matmor, og slik ble det.

Før vi reiste hjem, så fikk jeg og hilse på de voksne hundene på gården. Den største hannen jeg hadde sett siden min egen Thor, kom bort til meg og hilste høflig. Fonzy, vesle Rudy's pappa. Joda. Jeg hadde skjønt at min "lillegutt" kom til å bli svær, og nå fikk jeg et begrep om HVOR svær. Min pytt. Jeg liker store, snille hunder, så det skremte ikke!!

Mandag 6 juli er det tre uker siden Rudy kom hjem. Han kan ikke erstatte min kjære Sam, men er blitt en ny herlig venn med masse sjarme og personlighet. En venn jeg ser fram å dele de neste årene med!

Takk!


Takk for det gode du gav,
men du lot det renne i hav
Kun når du trengte meg
var jeg god nok for deg.
#
Hjertet banker, tross sår
fra mange, slitne vonde år.
Du fikk sårene til å gro
men jeg så ,og forstod.
#
For kjæreste snille deg.
Du har mer sår enn meg.
Vi kunne livet videre dele
Du valgte styre det hele.
#
Kontakt kun når du var blue
Endelig så jeg det clue:
Innser at det aldri kan bli
deg og meg på livets sti,
#
Hadde du vært der for meg
Ikke bare når det passet deg
Kunne vi vandret her i lag
Gjennom sol og regnværsdag.
#
Men du snur ryggen fort til meg,
når livet danser på din vei.
Så derfor tusen hjertens takk
For alt jeg fikk, før du stakk!
Anne Lise juli 2009

Goodbye


You saved my life and made me sing.
You ended being my everything.
But soon I saw I was not enough
Just when you had it though.
#
You are never there for me.
You gotta learn now and see.
I am not there when you need
You, yourself planted that seed.
#

You could been there for me
But never would that be.
Selfishnes or cowardness?
Result to be is: Loneliness
#
Do not play with a heart
Unless you are so smart
That you can be there too
and knowing what to do!

Anne Lise 3 juli 2009

søndag 31. mai 2009

Drømmemannen, finnes han?



Ja set det er et innmari godt spørsmål. Det er ikke bare skuespillerinnen Jennifer Aniston som lurer. Jeg har og filosofert over det, mer enn en gang.
Jeg vokste opp med en far som var overgriper, og han var med på å gi meg et skjevt bilde av menn og forhold mellom kjønnene. Men selv om jeg, mange år etter, har tilgitt, så ser jeg tilbake på et liv med valg av partnere som jeg burde holdt meg milevis unna. Kontrollører, overgripere og rusbrukere. Men jeg burde holdt meg milevis unna. Men som, på hver sin måte , også har gjort livet mitt mer positivt. Men drømmemenn var de ikke!! Så sant man ikke snakker om mareritt da!
For to år siden traff jeg igjen mannen jeg var forelsket i som tenåring. Han var, som jeg skadd av teite valg i livet. Forholdet var vel dømt til å mislykkes fra daq, men vi satte i gang allikevel i en felles krampaktig redsel for å være aleine, og et brennende ønske om å ha et menneske som bryr seg.
Vi stod også på to ulike stedet i utviklingen etter våre eksteskap var avsluttet. Han hadde låst seg ned i skuffen ” mislykket far, mann og forsørger”. Jeg hadde kastet meg i en skuff med merkelappen, mislykket kvinne, som ikke kunne få egne barn.
Rehabilitering av sjela, etter et havarert ekteskap, der var vi å på to ulike steder. Han var nok et par hakk bak meg, og gjorde nok at jeg for virket kontrollerende. Han hadde jo langt fra god erfaring med kontrollerende kvinner fra før. Forholdet sprakk som troll i sola, og det var like før venneforholdet gikk i dass med. Men det klarte vi i alle fall å redde, og det er vi begge glade for i dag. Et eller annet samarbeide blir det nok mellom oss i framtiden, men neppe som par!!
SÅ var det HAN da… En jeg møtte rett etter at jeg kom hjem til Norge, men som er opptatt! Heldigvis! Men du søren for en sjarme han har. Akkurat hva sjarmen rører ved meg, er jeg ikke sikker på, men han virker trygg og snill. På meg virker det som ens om kan ta vare på meg…. Gi meg den varmen og tryggheten jeg egentlig ønsker og savner.
Sukk. Så er det rønneren ( rakkeren) som stjal hjertet mitt da. Det er fire år siden nå. Mannen jeg elsker over alt på jord. En mann jeg gladelig skulle gitt vekk 10 år av livet mitt for å kunne kalle " min".
Jeg mener ikke at jeg ville eie ham, men at jeg skulle være hans jente og han min godgutt!
Har innsett at jeg aldri kommer over deg, min kjæreste. Derfor er jeg her, og vil alltid være her for deg! Så du er nok drømmemannen med stor D. ingen tvil om annet!!!

Lære å leve


Jeg er ikke glad i bruksanvisninger. Men i blant hadde jeg ønsket at det var en bruksanvisning på selve livet. Tenk så greit. Så mye sorg og smerte man kunne forberede seg på å takle, eller kanskje, enda bedre styre utenom.

Men så satte jeg meg ned for å tenke. Tross incestovergrep, psykisk og fysisk vold, så nyter jeg å leve. Det er knallhardt i blant. Det nekter jeg ikke for, men det er spennende å leve. Mye morsomt som skjer. Jeg lærer noe, hver eneste dag. Og har den beste støtten i verden i mine to firbente gutter. Hunden Sam, og katten Håkon. Uten dem... Nei, det tør jeg ikke en gang tenke på.

I vinter kom en ny utfordring. Exmannen min slo meg, titt og ofte, og ved en anledning slo han meg ned med et balltre, før han fortsatte å sparke slik at jeg mistet babyen jeg ventet.
Slaget mot hodet har gitt skader i kjeven, som slo til for fullt i vinter. Vet ikke enda om det er leddbånd, eller menisken som er skadd. Eller om det er begge deler, for den saks skyld Undersøkelser i sommer og høst vil vel kunne svare på det.. Ikke det at svaret er så viktig. Smertene og ettervirkningene er noe jeg må leve med.

I blant er det vanskelig å gape over en skive brød. Tygge en kjeks, spise et eple...
ALt må læres på nytt, og det e rikke alle dagene jeg er like tålmodig med å ta hensyn til kjeven. Så kommer smertene da... Straffen for min egen ubetenksomhet. Men det kan også være straff for en stressende dag. Det er jo et sant uttrykk at en biter tennene sammen, for å klare seg gjennom stress, smerter og frustrasjon. Ikke så smart, for det kan gjøre SÅ vondt i ettertid.

Så vondt at jeg lurer på hvorfor jeg lever. Hadde jeg hatt vå¨pen i hus på de verste dagene i vinter og vår, så hadde jeg brukt det!! Ikke fordi jeg ønsker å dø, nei tvert om. Jeg ønsker bare en ferie fra smertene.

Poenget mitt med dette innlegget var at jeg ønsket meg en bruksanvisning på livet. Men kanskje det er nettopp det jeg har... Ikke bare jeg, men jeg tror faktisk vi har den alle sammen.

Hvordan finner en så fram til den bruksanvisningen?

Ved å lytte til ens indre stemme, intuisjon, hjelpere, Gud... Kall signalene hva du vil, men signalene er der. Og husk: Du er VERDIFULL, uansett hva andre tror, mener og tenker.
DU er et unikt menneske. En perle som det er godt å ha her i verden!
Takk for at du er til!

torsdag 7. mai 2009

LIVE!!!!!!!!

Det nyeste nytt av dagen
var ikke blomster i hagen.
Det var en klar grei beskjed:
Smertene må du leve med!
#
Et kjeve som smeller i lås.
Nix. Det er ikke noe vås.
Brødskiven er et fjell,
men må spise allikevel.
#
Må bare lære masse på ny.
Blir tøft og jeg hyler i sky,
av smerten som lyner ned
når jeg hadde trengt fred.
#
Min ex slo med balltreet sitt.
Smerten straffer hodet mitt,
Men jeg vil ikke gi opp og dø.
Han skal ikke se jeg går i frø.
#
De som har det verre en meg.
Det skal jeg ærlig si til deg.
De får ikke morgendagen se.
Vold satte stopper for det.
#
Så om smerten holder fangen,
så synger jeg med i sangen.
Live like you where dying!
Thats just what I am trying!!

Anne Lise 7 mai 2009

onsdag 29. april 2009

Tanker om livet



Jeg er veldig glad i å fotografere,
men til tross for alt strevet
hender det ofte på min vei
at bildet kasseres i en fei.
#
Dagene går og bilder bli mange
De passerer og lar seg fange.
Noen er svarte, triste og grå.
De angrer du på at du så.
#
I collagen har alle bilder plass
Selv om kvaliteten er i dass.
Slik er og livet sin symfoni
De svarte dagene får den på glid.
#
Men når dagen er råtten og grå,
er det ikke lett å tenke på
at en dag vil du smile og se
at REGNET lot deg vokse det!

Anne Lise 29 april 2009

søndag 26. april 2009

Valg

Alt i livet handler om valg. Du står ved vegkryss med jevne mellomrom, hele livet. Min drøm var en egen familie, men der tråkket jeg feil to ganger.
Nå er jeg for gammel til egne barn. Vel. Om jeg ikke hadde vært, så hadde sjansene uansett, vært minimale. Jeg har cyster i livmoren, etter at eksen min slo meg i magen ,med et balltre da jeg var gravid i 11 uke.

Hører fra mange et jeg " burde finne meg en mann". Ha en livspartner, som kunne passe på meg, elske meg og være god med meg. En jeg kunne elske igjen. Jeg velger å ta utsagnene som velmente, men Gudene skal vite at de er frustrerende OG sårende. Jeg har ingen interesse av å rote vekk resten av livet på jakt etter en Mr Right som kun eksisterer i drømmene mine. Få nye frustrasjoner, skuffelser og for ikke glemme sår på hjerte og sjel.
VENNSKAP med en mann sier jeg ikke nei til. Venner, uansett kjønn, kan en ikke få for mange av.
Men slippe noen tett innpå... Nei. Det er ikke aktuelt. De eneste levende vesen som kjenner de innerste rommene i sjela mi, er dyrene mine!

Så valget er tatt. Jeg er singel og NYTER det!!

lørdag 25. april 2009

Fanatisme


Det snakkes så mye og hissig om muslimer som er fanatiske i sin tro. Så fanatiske at de griper til vold og terrorisme mot " vantro" for å hevde sin rett.

Men KRISTNE fanatikere..... De er ikke så mye i overskriftene, men det betyr ikke at de ikke kan skade.
En blir fortalt i dommedags toner at helvete står og venter på bak huset, men at dersom en TROR så skal alt bli bra. Da skal en helbredes for alle sykdommer, slippe angst, pengeproblemer og livet skal fortone seg som en dans på bomull. Velger å skrive bomull... For ROSER har jo TORNER!!! =)
Er dette kristendom?? For meg er det ikke. For jeg har lært at respekt for mine medmennesker er en viktig del av kristendommen.

Jeg har min barnetro, men etter gjentatte angrep fra fanatisk kristne så går jeg IKKE i menigheter. Jeg leser bibelen, med jevne mellomrom, men diskuterer ikke min tro. Det står i min Bibel at det er Gud som skal dømme våre gjerninger... Derfor velger jeg holde kjeft. Ikke interessert å at mennesker skal fortelle meg ta min tro er "feil". Jeg har blitt hjernevasket fra barnsben av at jeg ikke er "god nok", på grunn av den jeg er, hva jeg gjør og hva jeg sier.

Det er i naturen, og sammen med dyr jeg føler meg nærmest Gud, i tillegg til de gangene jeg kan strekke ut en hånd til et medmenneske.

Fordommer kan jeg ikke noe med. Hverken fordommer mot meg selv, eller mine medmennesker. Folk får være som de er. Det er slik de en gang ble skapt.

mandag 6. april 2009

Kjærlighet....


Akkurat sittet og sett "Something new" en annerledes film om rasisme og kjærlighet. Denne gangen er det de med mørkest hudfarge som fordømmer en hvit mann og hans utkårede. mørkere skjønnhet.
Filmen var artig, og severdig. På mange plan. For det første så finnes rasisme i USA, også " den motsatte veien". Forhåndsdømming og raserenhet snakkes det om i begge leire, ironisk nok.

Men så var det kjærligheten da.... Fikk meg til å tenke på mitt eget liv. Hvordan jeg har lett, lett og lett videre, uten å finne " mr Right". Hva har jeg gjort feil? Mange! Men drømmemannen..... Blir aldri min. Så jeg velger trave gjennom livet aleine.
Joda.jeg har møtt drømmen min. Han har de vakreste øynene og det flotteste smilet. Han er det snilleste jeg kan tenke meg, og arbeidsnarkoman! Det siste har aldri vært noe krav, men har blitt det etter ekteskap med en pillemisbruker og en alkoholiker.
Joda... En burde vel se etter en mellomting, men.....

Jeg kan ikke forfølge denne kjærligheten. Manglende mot er årsaken. Tørr ikke en gang håpe.
I stedet vandrer jeg videre med en annen kjærlighet i hjertet. Til livet, og til " gutta mine", hunden Sam og katten Håkon.

Jeg har jo vært inne på at jeg tror på reinkarnasjon. Tror fordi jeg har opplevd det selv. Har minner jeg ikke kan forklare på annen måte.

I dette livet har jeg møtt to av mine sjelevenner fra tidligere inkarnasjoner, og jeg nyter musikken til den tredje. På hver sin måte har disse tre gitt meg mye, hver gang vi har truffet hverandre. Men denne gang ble det ikke noe par av oss. Jeg husker den kjærligheten vi har delt tidligere, og den blusset så opp i forhold til begge de to jeg har møtt. Var vondt å vanskelig å innse at de ikke husket.... Og at det ikke var dette som var meningen med dette møtet.

Musikken... =) Der legger jeg meg tilbake og nyter. Masse minner kommer når jeg hører stemmen hans, og han gir meg en ro som er helt unik. På de værste dagene mine er der hans stemme jeg søker for å slappe av.

Kjærlighet skal man ikke avskrive. Men det er ikke sikkert den komemr i den formen en tror, eller har forventet!
Lykke til!!!

søndag 22. mars 2009

Kreft

Den britiske realitystjernen Jade Goody døde i natt. Nå har en hel verden fulgt henens kamp mot kreften og for å sikre sine to små sønner et liv, etter at hun selv ikke lenger kan ta vare på de.
Hva angår det oss? Vi må ta på oss realitetsbrillene og innse at sykdom kan ramme oss alle. Den ser ikke forskjell på fattig og rik. Sykdom er heller ingen skam, og det har Jade Goody til fulle vist.
Jeg har også lært at jeg må følge opp de ubehagelige, men livsnødvendige kreftprøvene av underlivet! Bedre med noen minutters fornedrelse i gynekolog-stolen enn uker og måneder i smertehelvete!

tirsdag 10. mars 2009

Ny kurs!

Endringer er bra, så lenge det er til det positive!! Gratulasjonene i dag går til Siv Jensen som i går endret kurs. Hun godtok ikke lenger trakaserende, rasistiske innlegg på sin Faebook - vegg!

Det er ofte nye kurser som må til for et videre liv. I de siste dagene har jeg hatt noen hjertevarme samtaler med en kjær venn. Min sjelevenn fra en tidligere inkarnasjon. I dette livet møttes vi for første gang i slutten av tenårene, og jeg var såååå betatt. Men han så ikke meg som mer enn en venn. Hans selvtillitt var like råtten som min.

Men i voksen alder, etter at vi begge havnet med statur skilt, fikk vi igjen kontakt. Først eksplosivt og intens. Så uvenner en kort periode, før vi er tilbake med status bestekompiser i dag.
Både han og jeg har gjennomngått flere kursendringer. Og det er så GODT å se hvordan hans kursendringer har gjort ham sikrere og tryggere!

En annen venn valgte rusen for å stake ut en " trygg" sti. VONDT, men jeg kan ikke gjøre noe, for han VIL ikke selv ut av det. En voksen mann som har pasert 40 og har sin egen fire vije. Jeg har sagt jeg er der, som en venn... Men tror ikke det en gang er noe positivt for han

Nye kurser, eller holde seg til gamle Alltid valg en må ta. Men det er viktig å huske på at hverken en selv, ens familie, elller vaennse skal være skadelidende for de kursendringer en tar!

mandag 9. mars 2009

Siv Jensen og sjikane!


Siv Jensen,da!!! Nå skuffer du. Det er ingen FRI debatt når du åpner opp for sjikane av andre folkegrupper, eller personer!!

Er enig i deler av Frps politikk, men er sjeleglad jeg ikke har medlemskort til ditt parti. En slik innstilling til mine medmennesker, uansett folkeslag tar jeg STOR avstand fra!

Setter du selv pris på at du som person og leder av Frp sjikaneres?? Nei?? Regnet heller ikke med det. En skal ikke kaste sten når en sitter i et glasshus, vettu.

Håper velgerne dine tar avstand fra den holdningen du viser overfor dine medmennesker, og ser en annen vei.
Men jeg kan bare håpe.. For dagens samfunn har blitt et iskaldt " ta vare på meg selv" samfunn som ikke ser ut å bry seg om famile, venenr og naboer. Tragisk!

søndag 8. mars 2009

Venner



I dag satte jeg med ned og kikket på vennelister på et par nettsteder jeg har profil, på msn, i telefonboka...
Masse navn. Jepp. Koselig det. Mange gilde folk jeg setter kjempestor pris på. Men VENNER??? Neidu det var det ikke mange.

Er ikke antallet venner som er mitt poeng. Men at det er så uendlig får som virkelig skjønner og respekterer deg fullt ut! I dag hadde jeg en lang, koselig samtale med en ensom, eldre mann. Han fortalte meg litt av livshistorien sin. Møter med spennende mennesker. Et langt liv i sorg og gleder.

Etter en lang samtale var han gråten nær. Livredd for at jeg hadde kjedet ham, men samtidig glad for at jeg hadde tatt tid å lytte. Jeg var glad for at jeg brukte tiden sammen med ham, for jeg veit så godt hvor vondt det er å være der aleine, når ingen har tid å lytte!
MEN jeg var også skamfull. Skamfull over at vi har sunket så langt ned at den medmennesklige oppførsel telelr så lite. At vi luller oss inn i vår verden og ikke ser hvor hvondt naboen, partneren eller kollegaen har det.

Et eksempel er min egen smerte når jeg har fått kontakt med småbarn jeg kjenner, og mammaer/pappaer røsker de videre uten å se hadet. Jeg har da ikke tenkt stjele den håpefulle. Bare prate litt. Og om småen/vesla synes det er morro prate, bør da mor og far lære ungene si hadet, før de røsker dem videre!!! Ikke bare for min skyld, men som et ledd i vanelig oppdragelse.

Venner... Har tre mennesker på min liste over det jeg kaller VENNER ikke bare bekjente. I tillegg står dyrene mine der. Hunden Sam og katten Håkon! "Mors" beste venner, som aldri svikter, selv når mer spennende ting skjer!

TAKK alikevel til alle jeg kjenner! Spesielt til de som e mine venner, i godt og vondt!

Mer vold

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=551317

Det er godt at enkelte politikere også går mot utspillet fra Kristin Spitznogle om at vold kan tilgis.
TAKK til Nils Ole Oftebro som setter fokus på at det ikke bare er gutta som slår!

MEN!!!!!!!!!!! Nå er det på tide å innføre en nulltoleranse for vold her i Norge! Problematikken er, som jeg nevnte i mitt forrige innlegg på denne bloggen, IKKE at de som slår ikke tilgis. De gjør det, FOR ofte!!!

Soleklart at det kan skje at man mister besinnelsen og slår i frustrasjon, eller redsel. Noen av disse utøvere av slag kam og vil sikekrt ha nytte av parterapi og vil MULIGENS aldri slå igjen. Men gjennom årene er det kommet fram at har man først slått en gang, så slår man igjen... Og igjen!

Nye generasjoner lærer av vodlelige foreldre at vold er "akseptert", og bedre blir det ikke når bøker, filmer og programmer for barn i større og større grad inneholder vold. En del foreldre gjør en god jobb med sine unger, mens andre bruker pc og TV som barnepike. Barnepike som skulle hatt sparken, så sant ikke mor, eller far var der og hadde kontroll med hva den håpefulle holdt på med.

Med en nulltoleranse for par og familievold, så vil det preventive lyse fram. Dette er uakseptert. IKKE greit! I tillegg skjerpede strafferammer!!! For en voldsutøver, entend et er en mann eller kvinne, ødelegger menneskene rundt seg på LIVSTID!!

Justisminister, Storberget! Utfordringen går til deg!! Sett sammen et råd av voldsoverlevere, politi og helsevesen. Dette rådet skal se på kortsiktige og langsiktige effekter av vold i parforhold og familier. Så samles med skjerpede lover og strengere strafferammer i din regi!!!

lørdag 7. mars 2009

Slag kan IKKE tilgis

www.seher.no/806973/kristin-spitznogle-mener-det-forste-slaget-kan-tilgis


Kristin Spitznogles utspill i dagens VG er med å å sette kampen mot overgrep 150 år tilbake i tid! At damen på toppen av det hele er PSYKOLOG!!!!!!!!! Det er skremmende!!!
Problemet er at det første slaget tilgis i 99 av 100 tilfeller. Og det første slaget fører til mer!

For mitt eget vedkommende ble det 5.5 år med slag og spark. Psykisk vold. Slått spontanabort på med et balltre. Ja, et liv jeg ikke unner NOEN. Det var et mirakel jeg kom meg ut levende.

Jeg har brukt fire år på å komme tilbake til livet. Nå ja. Sliter enda med ting, men det er lettere å takle enn det var da jeg kom hjem.

Nei, jenter. Slår typen EN gang. så GÅ, uansett om han innbiller deg at det er DIN skyld at han slo. Det finnes INGEN unskyldning for å gripe til vold, og det første slaget, kan.... også være det siste. Det kan være dødelig.

Kristin Spiznogles " unskyldning" for en flåsete kommentar som dette må være at hun mangler pr om dagen...... Men hun trenger ikke ødelegge andres liv. Trenger ikke oppmuntre voldsmenn til at " de bør tilgis"!!!!!!

Kristin... Utspillet ditt kan IKKE tilgis!!!

torsdag 26. februar 2009

Seksualitet



Skandaleoverskrifter i alle aviser i dag. Sturla Berg-Johansen har " kommet ut av skapet" som homofil!
Jeg er glad på Sturals vegne at han har funnet seg selv og tørr stå for hvem han er, men jeg synes det er gått altfor langt når en skal dømmes som menenske etter hvem en er sammen med!

Det var en mangeårig kamp for homofile å få lov å være seg selv. Få lov å bli akseptert. Den første tiden etter at det ble lov å være homofil, ser jeg "nytten" av at kjente menn og kvinner som har/hadde denne legningen stod fram for å åpne opp for brødre og søstre som enda levde med redsel for å vise sitt sanne jeg av frykt for å bli forfulgt.

Men i dag er vi borgere av det 21. århundre, og jeg må jeg finner det DUSTETE at kjendiser inne alle gruperinger må " stå fram" i intervjuer, reportarsjer, eller fra scenen med sin legning!
Det interesserer meg midt i trynet om Sturla Berg Johansen har en mannlig, elelr kvinnlig kjæreste. Han er en herlig fyr, og en av de morsomste menn i Norge. Det er det som teller. I tillegg teller det,selvsagt, at han er lykkelig, men det angår da ikke publikummet hans om det er med en mann, eller en kvinne!!!

Er det oss som publikum som " krever" eller "presser fram" kjendisene til å røpe sin legning, eller presentere sine partnere?? For i dag er da homofiliakseptert på lik linje med hetroseksualitet. Bruker kjendisene så sin legning for en ekstra pr? Jeg bare spør?????

mandag 23. februar 2009

Vold

Leste akkurat et oppslag at Chris Brown prøver få tilbake sin kjæreste, popstjernen Rhianna.
Han er ikke den eneste voldsutøveren som tror at den som har blitt banket vil tilgi og ta overgriperen tilbake. OG dersom hun tar ham inn igjen, så er hun ikke den enetse som TROR bot og bedring etter å ha blitt banket!

Et menenske som slår, slutter aldri! Og det blir bare værre og værre. Til slutt bryr du deg ikke lenger om du lever, eller er død. Du tror fullt og fast på at overgrepene er DIN skyld! Og tviholder på overgriperen som er en " trygghet", tross alt!

Det er fire år siden jeg kom ut av mitt helvete. Jeg " tilgav" blant annet at min exmann slo spontanabort på meg med et balltre. Han klarte hjernevaske meg at det var MIN skyld! I dag vet jeg det ikke var tilfelle. Han er tilgitt, for volden ( sammen med alkohol) er en sykdom. Men jeg kan aldri glemem smerten at jeg aldri kunne få egne barn, eller barnebarn.

Og nå, fire år etter at ekteskapet er over: Jeg ville aldri satset på et nytt forhold med ham. Han har truet, tigget og bedt, men ALDRI mer!!

Ser mønsteret mitt også!Jeg har en hang til menn som er kontrolelrende, rusbrukere og voldsomme. Så noe nytt forhold kommer aldri på tale, Jeg NYTER være singel!!!!

Til dere jenter og gutter som er utsattf or vold: GÅ !!! Det er ikke DIN skyld at partneren din slår! OG det vil aldri bli bedre!!!!!!!!!!!!!!!!

søndag 22. februar 2009

Frihet og et godt liv


Det er, i skrivende stund, snart fire år siden jeg kom hjem til Norge igjen. Et fem og et halvt år langt ekteskap med en voldelig alkoholiker var over.

Jeg fikk sjokk da jeg fikk reaksjonene på kropp og sjel. Men snudde meg rundt og tenkte FAEN TA!! Dette skal jeg komme meg over. Innså at det ikke var noen magi som kunne gjøre meg bedre i nervene, eller fjerne depresjonen min. Den eneste som kunne dempe smertene fra fortiden var MEG og viljen til å leve!

Livsviljen er der. Jeg nyter å leve. Har funnet mitt paradis. Et paradis jeg deler med hunden min Sam, og katten min Håkon.
Jeg VET at angsten og depersjonen vil banke på døren min igjen, men kommer SLOSS for at de ikke skal komme for langt inn over dørterskelen.

Det er ofte småting som kan skape angstanfall og depresjoner, og dersom en lar disse småtingene vippe en av pinnen så kan faenskapet få feste og en kan synke LANGT ned!!!

Får til stadighet høre at jeg burde finne meg en kjæreste. Har prøvd, i PANIKK fordi jeg var redd for å være aleine. Så møtte jeg 2 menn. Begge sjarmerte meg i senk. Den ene prøvde aldri på noe. Og godt er det, siden han allerede har en familie. Mann nummer to... Rus er viktigere en mennesklig kjærlighet. Vi måtte gå separate veier, av den grunn. Orket ikke utslette meg selv til fordel for rus og en manns redsel for sine egne følelser!
Men kommer alltid til å være glad i denne skurken... Han reddet meg gjennom den første sommeren her hjemme med sine smil og sin varme!

Livet mitt er herrlig nå. Har vist jeg er kreativ, talefør, initiativrik, kunnskapsrik og god med dyr. Synes det er morro å utvikle meg som menneske. Kreativiteten blomstrer på mange felt. Alt fra min personlige mote til skriving, tegning og fotografering!

Dyrene mine er mine beste venner og utrolig viktig for meg. Huset jeg bor i er mitt slott! Kanskje en dag får jeg noe for meg selv? I såfall er drømmen at det blir noe som dette. HELST dette!!!!
Den som lever får se!!!!

søndag 15. februar 2009

Hijab

Debatten om Hijab på norske politikvinner har rast i den senere tid. Jeg er en av de som mener det er vanvittig å bryte opp en UNIform til MULTIform. Skal vi tillate hijab, kan vi like godt si FRITT valg til alle tenkelige luer i politiet, og det militæret.
Hvis en tidligere glamourmodel gikk inn i politiet måtte vi da også tillate glam-jakker, bukser og luer.
Eller for å totalt drepe respekten for politiet.... Zebrastriper i svart og hvitt... Påskegult til påske, og nisserakter til jul!!!
Nei kom ned på beina!!!
Herrlig i dag å lese AP-politikeren Aslam Ahsan, kommentar i VG. Norge må IKKE bli mer muslimske enn Pakistan. Der har IKKE kvinnene i politiet anledning å bruke hijab!!

TAKK Aslan Ahsan!!!!

søndag 1. februar 2009

Kontrakter – skriftlige og muntlige


Som det godtroende menneske jeg er. Tror på det beste i de som jeg omgir meg med. Tror de holder det de lover, og at for dem er et muntlig løfte like viktig som et skriftlig.

Sure. I retten er skriftlige og muntlige avtaler og kontrakter bindende. Men så var det å kunne bevise at den muntlige avtalen avr inngått da……. Det er en anne historie. Det krever at andre enn deg og den du inngikk avtale med til stede. For brytes den… Så er det ord mot ord.

Skuffende å oppleve at et muntlig løfte ikke teller…. At folk ikke bryr seg om hvilke vansker de påfører sine medmennesker. At ærlighet og samarbeide til felles beste ikke teller.

Men nå har jeg lært. Skriftige avtaler der det er viktig for meg at avtalen holdes!!!