Ingen behandling i dag.... Neste uke?

Det var ikke noen trivelig  dag i dag. Hadde en ekkel magefølelse, allerede da jeg våkna Nesa var tett, men til slutt kom " proppen" og der var det blod.

Da jeg kom ut for å vente på drosja, så viste det seg at man hadde glemt MEG i bestillingene. Måtte ringe sykehuset, som hastebestilte transport for meg.


Ankom sykehuset 2o minutter forsinket til blodbanken.  Fremdeles med en ekkel følelse at dette ikke var min dag,
Inne på avdelingen, hvor jeg får cellegift, møtte jeg en tidligere nabo. Det var hyggelig å se henne, men ikke under sånne omstendigheter.
Så kom sykepleieren "min", Karin, og gav meg nyhetene fra dagens blodprøve. Det var ikke bra. Antallet blodlegemer ( hvite) var for lavt til behandling... Hmnmm Så det var dette jeg hadde fått "varsel" om i hele dag...


Nervene eksploderte i kroppen min, da jeg fikk vite at det ikke ble behandling, og for mitt indre øye så jeg kreftsvulstene vokse som  sinnssyke sopp. Sopp som eksploderte inn i en begravelse, når de var fullvokst. MIN begravelse!!


Nervøs spurte jeg om dette betydde at kreften fikk en sjanse til å blomstre opp.
Svaret jeg fikk var nei, men klarte dette å berolige nervene... ? NEI!!!


Veien hjem... . skulle heller ikke bli noe lettere.Fikk beskjed at ventetiden på hjemreise var 20 minutter. Det ble over en time.
Men, endelig var jeg hjemme igjen, hos min kjære, snille Rudy.
Han var såååå glad for å se meg, og endelig fikk jeg "medisinen" som roet nervene noe. Å få være i lag med min aller beste venn!!

Født på ny!

Det ble en slsvnløs natt før jeg  skulle på sykehuset og snakke med kreftspesialisten. Tankene eltet og veltet i hodet på meg og hjernen oppførte seg som en sinnssyk tørketrommel på høygir.

Men endelig var det morgen.

Stakkars Rudy fikk en rask tur, før jeg gjorde meg klar og ventet på drosja. 

Først på lab'en for å møte en menneskelig vampyr. hehe   Med andre ord, Avgi blodprøve.  Det skjedde kjapt og smertefritt. Har etter hvert, avgitt en del blodprøver, men det er ikke alle som kan   ta blodprøver så effektivt og smertefritt som  denne damen her.

En time å vente, før ekspertuttalelsen etter  at verditaksten var tatt på dette slitte, skroget.

Kafeen neste. En koppkaffe og noe juice skulle liksom roe systemet, men nei. Nå var det magens tur til å oppføre snålt. Virket som den levde sitt eget liv som  en tornado!

Endelig var klokka m,ange nok te å ta turen til Medisin D og han duden som skulle foretelle om jeg var noe mer verd,  Eller om det var døden som pustet meg i nakken, og hvisket:  - NÅ kommer jeg og henter deg.... snart!

Hadde blitt forberedt at dette var en stressa  takstmann som ventet, med en takst som skulle bety et mulig videre liv, eller å vente på den siste dagen.  Men ble gledelig overrasket. Han Så ut som en guttunge, med hvitt hår, og hadde en karisma som var veldig vennlig og rolig. 

Jeg skjøt fra hofta, og spurte kjapt om han hadde noen gode nyheter, eller om dette var det siste strået i livet mitt.

Medisinmannen kikket på meg, noe forbauset, men  bekreftet raskt og uten omsvøp at det var en kur de mente kunne ha god effekt.

- Ja, for du vet det handler litt om kanskje, dette her, sa han litt forsiktig.

Jeg svarte at det visste jeg, og jeg la til at et kanskje her, var å bli født på ny. Få en sjanse til noen år til.

Vi pratet mye, om helsa mi, om funnene, og medisiner. Jeg fikk blant annet vite at alle medisiner nå gikk på blå resept, og det var en lettelse,

Møtet ble avsluttet med  beskjeden om at jeg ble kontaktet, så snart alt var klart til å sette i gang. 

Gjett hvem som danset ut, og som hadde fått verdens beste bursdagspakkesang!!

Spredning i kroppen

For noen dager siden dro min beste menneskevenn og jeg til Oslo. Ikke på noen hyggelig tur, fryktet jeg. Og, dessverre  kjentes det igjen som planetene i universet kolliderte med meg og sendte cellene mine ut i  universets som smågrus.

Cysten som ligger bak kjeveleddet  hadde ligget der lenge.... Og i løpet av de månedene den hadde vokst så hadde den fått barn, og sendt de ut  i kroppen min for å vokse seg store,

Noen hadde flyttet inn i leveren.

Hva jeg følte?  Døden peste rundt meg, og jeg følte at alt var over. Denne legen, hadde en mer behagelig måte å være på., men sjokket og sorgen over denne ebskjeden var sååååå tung.

Utenfor legerommet ble jeg fanget inn i armene til min bestevenn. Han holdt meg og vi gråt sammen. Men så var det Rudy da. Min kjære hund. Han var i dagspensjon i bokbutikken til et venne par. Avtalen var at vi skulle hente ham, når vi kom fra Oslo, men.... Så hadde vi fått tilleggs beskjed at jeg måtte være over til neste dag.

Det hjalp ikke akkurat på følelsene som eksploderte i meg, rundt meg, ja overalt. Jeg ville hjem til verdens  beste sykepleier,. min kjære schäfervalp,  Rudy.

Aller helst ville jeg at bestevennen min skulle bli, men han måtte hjem for å ta aseg av Rudy. Var ikke lett for noen av oss å skille lag! Før han dro fikk han lese et dikt jeg hadde skrevet. Om den gode kontakten vi har, og at jeg var redd for at vennskapet skulle avsluttes fort og brått med at kreften kom til å ta mitt liv, snart.

Diktet fikk tårene opp i øynene hans, Og så gråt vi sammen igjen.

Avdelingssykepleieren der inne, Irene, er det jeg kaller en engel i menneskeskikkelse. Hun tok seg av meg, og til henne røpet jeg at en med en spredning, var det ikke aktuelt med behandling. Hun forstod, men, som hun så  var andre prøver gode. Bortsett fra kreften, så var jeg ved god helse,og med den rette strålebehamdlingen og cellegiften, kunne jeg bli en riktiig gammel dame!!

- Dessuten.... Du har jo de som er glad i deg!

Der og da bestemte jeg meg  for å sloss. Søren heller, går det ikke, så skal jeg i alle fall ha det morro underveis, og jeg håper at jeg og kan legge igjen en del gode minner på jorda,

Det ble mer undersøkelse. Blodprøver,  tannlege og høretest.

Tannlegen forklarte at jeg hadde et brudd i kjeven. Det kom IKKE av kreften. Bruddet var gammelt.. Takket være min ex manns balltre. Årsaken til at mat har vært et stort problem i månedsvis. Et brudd som kjevespesialisten i Arendal  IKKE klarte å se.... Hmmm,,,

Høretesten viste svakere hørsel på  venstre side ( der cysten sitter).

Så kom kvelden da... Sove alene på hotell for første gang. . OK hotell. klarte få i meg noe mat, men så kom smertene. Hadde ikke Bestevennen min ringt med jevne mellomrom, hadde jeg tørnet GAL.

Søvn?  en vits...

Neste dag var det frokost, og så ble det tatt biopsi av hoved cysten, Snakket en god stund med legen som gjorde den jobben, og  han ristet på hodet over smertebehandlingen jeg hadde fått. Ny type tabletter ble skrevet ut, og jeg fikk beskjed om hvordan nåværende medisiner skulle tas. Et vanskelig punkt, for meg, var beskjeden om å ta medisinene OFTERE enn jeg gjorde. Dermed var det større sjanse for mindre smerter. Dobling av dosene når de hardere smertene kom,

Deretter inn til overlegen, som hadde fått fin gransket alle PET bilder , CT og MR.

Mer dårlige nyheter, Spredning av Cystebarn også til skjelettet.!!!!!!

Ny eksplosjon,, og sammen med sykepleieren fikk jeg fortalt at jeg ikke ønsket livsforlengende behandling..

Overlegen forklarte meg da at med den rette cellegiften og strålingen, . ville cystene krype og stagnere- Jeg ville aldri bli kreft fri, men jeg kunne få mange fine år.

Han hevdet også at blodprøvene ellers viste at jeg var sterk, og at han ville betegnet behandlingen som LIVSFORLENGENDE om det  var det den var.

Det var jo et LITE men, da. Finner de den renne cellegiften?

Jeg har uansett bestemt meg for å sloss. Får jeg to måneder, eller 40 år, vet jeg ikke, men jeg SKAL nyte de dagene jeg får! Ha det morro sammen emd dyrene mine, vennene mien og kose meg med de syslene jeg sette høyest.

Fikk i tillegg med en resept på ernærings drikk. Matlysten har vært MAGER lenge, og det er vanskelig å spise med denne ødelagte kjeven min.

Så folkens, jeg er en sta steinbukk. Jeg er forberedt på vanskelige dager, men skal prøve se lyspunkter i de alle. Velkommen med på ferden!!!  =)

*