Kreft... Ordet som er som en skrekkvisjon for alle. Nå har diagnosen blitt skrevet inn i min journal.
Bloggen her: Det handler om å leve, kommer nå til å få noen mørkere tråder inn. For døden er skremmende for mange. Og vi vil jo helst ikke minnes på at døden eksisterer. Jeg har hatt familie og venner som har fått alvorlige sykdommer, eller vært utsatt for ulykker.
Ulykker har jeg hatt min del av i form av mishandling. Men til tross for dette, en visshet at jeg ikke er usårbar, så kom sjokket som et sleggeslag i ansiktet:
- Det er for JÆVLIG å måtte si det til deg. Du har kreft. Cysten ved kjeven din er ondartet.
I et øyeblikk kjentes det som om verden stod stille, og selve helvete hadde åpnet seg foran føttene mine. Det eneste jeg så var død og elendighet i det ravsvarte bildet fo mitt indre øye.
Legen, en spesialist i Øre-Nese- Hals på det lokale sykehuset var i alle fall IKKE spesialist i å behandle pasienter.som får en alvorlig diagnose.
Etter masse pjatt, fikk jeg en beskjed om at det var en lite kjent cyste.. Ikke noe GODT tegn, det visste jeg . Men noen prognose kunne han heller ikke gi, til det visste de for lite om utvikling og eventuell spredning. Etter at jeg hadde trasket i smertehelvete nær ett år!!!
Selvmord var tanke nr 1.Der og da bare hoppe ut av vinduet. Men så begynte tankene å rulle. Jeg hadde jo med meg mitt livs beste venn . Måtte jo informere ham, og selvsagt ordne med omplassering av Rudy.
Med tanke på disse to "gutta", så strømmet tårene igjen, men på turen gjennom korridoren, fikk jeg kontroll over tåreflommen, inntil jeg kom ut i venterommet og møtte et par bekymrede øyne!
DA startet tårekanalene sprute som fontener, og han fikk hele historien.
Hans ro fikk meg å tenke, og komme på andre tanker. Inspirasjonen til å sloss kom også på bakgrunn av min venns tidligere erfaring med samme diagnose.
Hjemme kom tårene igjen, pelsen på verdens skjønneste hundegutt, Men vi ble enige om alle tre, at dette skal vi klare!!!!
Ulykker har jeg hatt min del av i form av mishandling. Men til tross for dette, en visshet at jeg ikke er usårbar, så kom sjokket som et sleggeslag i ansiktet:
- Det er for JÆVLIG å måtte si det til deg. Du har kreft. Cysten ved kjeven din er ondartet.
I et øyeblikk kjentes det som om verden stod stille, og selve helvete hadde åpnet seg foran føttene mine. Det eneste jeg så var død og elendighet i det ravsvarte bildet fo mitt indre øye.
Legen, en spesialist i Øre-Nese- Hals på det lokale sykehuset var i alle fall IKKE spesialist i å behandle pasienter.som får en alvorlig diagnose.
Etter masse pjatt, fikk jeg en beskjed om at det var en lite kjent cyste.. Ikke noe GODT tegn, det visste jeg . Men noen prognose kunne han heller ikke gi, til det visste de for lite om utvikling og eventuell spredning. Etter at jeg hadde trasket i smertehelvete nær ett år!!!
Selvmord var tanke nr 1.Der og da bare hoppe ut av vinduet. Men så begynte tankene å rulle. Jeg hadde jo med meg mitt livs beste venn . Måtte jo informere ham, og selvsagt ordne med omplassering av Rudy.
Med tanke på disse to "gutta", så strømmet tårene igjen, men på turen gjennom korridoren, fikk jeg kontroll over tåreflommen, inntil jeg kom ut i venterommet og møtte et par bekymrede øyne!
DA startet tårekanalene sprute som fontener, og han fikk hele historien.
Hans ro fikk meg å tenke, og komme på andre tanker. Inspirasjonen til å sloss kom også på bakgrunn av min venns tidligere erfaring med samme diagnose.
Hjemme kom tårene igjen, pelsen på verdens skjønneste hundegutt, Men vi ble enige om alle tre, at dette skal vi klare!!!!
