Jeg lurer ikke lenge på hvorfor det blir krig. Folk lover å stille opp som venn, men når det kommer til stykket er det alltid en unnskyldning, eller fem for at det ikke passer.
Selvsagt er det lov at noe kan komme i veien, men det er ikke nødvendig å stikke folk i ryggen, eller oppføre seg så den somn trenger støtte føler seg sveket.
Det snakkes så mye om at våre nye landsmenn skal ha frihet til et godt, trygt liv. Men hva med en medmenneskelig behandling av naboer og venner??
Når noen desperat trenger en venn som stiller opp, hva er det som får oss til å stikke de i ryggen og svikte?Glede over å kontrollere?? Glede over å såre, eller rett og slett sadisme??
Jeg hadde en kort prat med ei GOD venninne i går.
-Sånne fokk trenger du ikke, slo hun fast.
- Du trenger ikke folk som knekker deg ned, men folk som bygger deg opp. Ikke la dette mennesket få lov å fortsette knekke deg. Du trenger all den energi du kan få, ikke kaste bort kreftene dine på å bli behandlet som dritt!
Hun har evig rett venninnen min. Hun slo og fast at jeg har mange venner rundt meg, og at jeg fikk være flinkere til å benytte de som var seriøst interessert i MITT beste, ikke i å knekke meg!
Jeg klarer allikevel ikke slippe tanken på den manglende respekt slike " venner" utviser. Slike " venner" som stikker deg i ryggen gang, etter gang , og som gjerne vil ha deg til å tru at det er din egen feil at du blir såret av deres oppførsel.
Hva er de slike mennesker vil oppnå?
Tror de ikke på frihet til et liv og vennskap for alle?? Skal denne friheten bare gjelde utvalgte?
Eller er det så sneversynte at de ikke forstår at deres oppførsel sårer og skader???
Jeg bare spør!
