Venner

I dag satte jeg med ned og kikket på vennelister på et par nettsteder jeg har profil, på msn, i telefonboka...
Masse navn. Jepp. Koselig det. Mange gilde folk jeg setter kjempestor pris på. Men VENNER??? Neidu det var det ikke mange.

Er ikke antallet venner som er mitt poeng. Men at det er så uendlig får som virkelig skjønner og respekterer deg fullt ut! I dag hadde jeg en lang, koselig samtale med en ensom, eldre mann. Han fortalte meg litt av livshistorien sin. Møter med spennende mennesker. Et langt liv i sorg og gleder.

Etter en lang samtale var han gråten nær. Livredd for at jeg hadde kjedet ham, men samtidig glad for at jeg hadde tatt tid å lytte. Jeg var glad for at jeg brukte tiden sammen med ham, for jeg veit så godt hvor vondt det er å være der aleine, når ingen har tid å lytte!
MEN jeg var også skamfull. Skamfull over at vi har sunket så langt ned at den medmennesklige oppførsel telelr så lite. At vi luller oss inn i vår verden og ikke ser hvor hvondt naboen, partneren eller kollegaen har det.

Et eksempel er min egen smerte når jeg har fått kontakt med småbarn jeg kjenner, og mammaer/pappaer røsker de videre uten å se hadet. Jeg har da ikke tenkt stjele den håpefulle. Bare prate litt. Og om småen/vesla synes det er morro prate, bør da mor og far lære ungene si hadet, før de røsker dem videre!!! Ikke bare for min skyld, men som et ledd i vanelig oppdragelse.

Venner... Har tre mennesker på min liste over det jeg kaller VENNER ikke bare bekjente. I tillegg står dyrene mine der. Hunden Sam og katten Håkon! "Mors" beste venner, som aldri svikter, selv når mer spennende ting skjer!

TAKK alikevel til alle jeg kjenner! Spesielt til de som e mine venner, i godt og vondt!