Svarte dager og døden. Tabu som er en del av livet.

Jeg har akkurat lest ferdig boken " Sammen til verdens ende"  en nydelig , historie som passer rett inn i mitt livssyn. Den var ikke bare solrik, den hadde også svarte sider og døden var medspiller på mange av sidene.

Boken er skrevet av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen, og tar for seg deres felles historie fra de får vite hun har kreft, til hun dør og Espen sitter igjen alene med minnene.

I motsetning  til meg, som var 46 da jeg fikk diagnosen, var Tone-Elisabeth bare 25. Men tross at det er et "hav" i aldersforskjell mellom oss, har jeg lært mye av denne tapre, ærlige jenta. Ei jente med livsglede og livsmot, jeg bare må beundre.


Da jeg var liten, fikk jeg høre av mitt faderlige opphav at det var svakhet å vise tårer, og ved 10 års alder var " sipping" ikke godtatt.
Jeg har hele veien innbilt meg at dette er svakhetstegn, og at en ikke skal vise at en har dårlige dager. Men her viste Tone- Elisabeth  meg på rett vei. En vei, som også passer bedre inn med bloggen min sin tittel. Det handler om å leve. Sorgen og dårlige dager er en del av livet, men en skal ikke dvele ved det. Godta det, ja. Lære av det, ja, men så gå videre.


Døden er jo på samme måte som svarte dager, et tabu. Ironisk, når vi fra det øyeblikket vi blir født, er døende.
Men takler vi det? Nei. Der har vi mye å lære av ungene. De ser på døden som noe naturlig. Vi voksne mystifiserer det, og gjør det om til den reneste skrekkhistorien.


Tror vi alle bør sette oss ned til mine om de som har vandret og nyte NUET. Huske at det handler om å leve, og deretter bli verdensmester i å samle på gylne øyeblikk!!!

Høsttanker

Så er høsten her, uomtvistelig.  Det stormer på kysten, og  snøen truer med å komme på sitt første besøk denne vinteren.  Får meg til å tenke på livet. Som 46 åring er jeg på vei inn i livets høst, og gudene skal vite  at det stormer i kroppen. Stormer av senskader etter en "kjærlig" mann som nøt bruke balltre og knyttnever på kjerringa i fylla.

Men akkurat som naturen,  så er det viktig at vi mennesker i høstfasen finner positive knagger å henge livet på. Det er ikke alltid lett, jeg er den første til å vedgå det!! Valpen min, Rudy, er det kjæreste jeg har, og i 9 av 10 tilfeller gjør han livet mitt lyser og fyller det med livsglede og humor. MEN  her om dagen var smertene så intense og alt var svart i depresjon. Da han begynte protestere og ville  leke med bestekompisen, Lea, ble det for mye.  Jeg freste at var han ikke fornøyd med livet sammen med meg, så skulle jeg omplassere ham!!!

Angret i det samme, og dobbelt da jeg så reaksjonen til Rudy. Han "snakket" i vei,. En hel  masse lyder, og så kom han og slikket meg i fjeset. Deretter la han seg TETT inntil meg og brummet  noen koselyder før han sovnet.

Jeg smeltet som smør i sola., og igjen innså jeg at  inspirasjonen min, muntrasjonen min og trøsten min på drittdager.

Så selv om det er høst og storm, er det noe der som er positivt og lyser opp.Ikke alltid det er like lett å finne, men det er der!

Tross alt, det handler om å leve, og prøve gjøre det beste utav det vi har!!

LIVE!!!!!!!!

Det nyeste nytt av dagen
var ikke blomster i hagen.
Det var en klar grei beskjed:
Smertene må du leve med!
#
Et kjeve som smeller i lås.
Nix. Det er ikke noe vås.
Brødskiven er et fjell,
men må spise allikevel.
#
Må bare lære masse på ny.
Blir tøft og jeg hyler i sky,
av smerten som lyner ned
når jeg hadde trengt fred.
#
Min ex slo med balltreet sitt.
Smerten straffer hodet mitt,
Men jeg vil ikke gi opp og dø.
Han skal ikke se jeg går i frø.
#
De som har det verre en meg.
Det skal jeg ærlig si til deg.
De får ikke morgendagen se.
Vold satte stopper for det.
#
Så om smerten holder fangen,
så synger jeg med i sangen.
Live like you where dying!
Thats just what I am trying!!

Anne Lise 7 mai 2009