Kontrollen mandag 29/3 viste seg bra. Jaktstarten som døden og jeg startet på i fjor var ved en ny mellomtid, og jeg har økt forspranget.
VINNE dette racet mot kreften vil jeg jo aldri, men det er deilig å vite at forspranget er øket. Livet er jo egentlig så spennende og moro at en kan da ikke legge inn årene!!!
Jeg har skrevet om det før. At det er vondt at folk ikke aksepterer meg, Ikke aksepterer at jeg har en alvorlig diagnose, og heller ikke aksepterer at døden og jeg har startet vår siste jaktstart!
Jeg har akseptert min "skjebne". Da er det vondt at andre skal " bortforklare" den.
Det er ikke mange en kan snakke med om dette. Har, via bloggen fått tilbud om fler som vil snakke, pr tlf eller face to face. Men jeg har innsett at bloggen er mitt luftehull, og at det fungerer for meg. Tak till alle som viser at dere er der, forstår og bryr dere!!
Påska har vært både svart og lys. Svart fordi en jeg er glad i er savnet. Lys fordi han har stilt opp med fersk fisk, "for å få litt mat i meg", som han sa. Som tradisjonelt par er vi " lost". men han bryr seg, og det er godt!!!
Hadde jeg vært frisk, så hadde jeg vel lagt ut garn etter en annen som stiller opp i blant. Men jeg tørr ikke Tror ikke han ser meg " sånn". Men det rørte da jeg bad ham ta ansvar for Rudy, den dagen jeg blir borte. Da trillet tårene hans og han sa:
- Men du skal da ikke forsvinne på lenge enda!!
Jeg har da heller ikke tenkt det! I følge en drøm jeg hadde i vinter, så skal jo Rudy-en og jeg få komme Hjem om 6 år. Ser ut som vi vandrer i lag, eller kort tid etter hverandre. I alle fall etter den drømmen. Og DEN er en trøst.
Det har og slitt hardt på at enkelte tror jeg " overtrener" Rudy til å bære. Det er så typisk at det er lettere snakke om deg enn til deg. Sjokket var at dette var folk som skulle kunne hund også. Mulig de kan hund, ,men mennesker kan de i alle fall ikke!!!
Nei, de som kjenner meg vet at trening av hund tar jeg seriøst, og at jeg bruker masse godbiter ig ros for å trene inn det jeg vil. Rudy er morsom å trene. Han tar ting så fort. De eneste sorgene jeg har meg han, er sorger andre har påført meg. 1. Baksnakking om hvordan jeg behandler Rudy. og 2. Helsa mi. At jeg kanskje ikke kan følge ham resten av hans liv.
Men, men... That's life, som de sier på fremmedlandsk. Kjære baksnakkere: Få også med dere at Rudy er nevnt i mitt testamente!! Så jeg TAR ansvar!!! =)
Sjallabais!!
2 kommentarer:
Leste nettopp siste innlegget ditt og tankene jeg gjør meg er vanskelige å få satt ned på papiret.Jeg blir først og fremst såret og lei meg på dine vegne.Du skriver at folk har vanskelig med å aksepere at du er alvorlig syk med en diagnose som du ikke blir bra av.Jeg sitter igjen med et lite sjokk over folks uvitenhet og feighet.Hvis du har akseptert "din skjebne" Anne Lise,så hvorfor i all verden gjør ikke andre rundt deg d samme.Og hvorfor bortforklare en slik viktig del som. resten av ditt liv.Tror jeg har blitt fryktelig såret og skuffet hvis d samme hadde skjedd meg.og hvis jeg hadde vært deg hadde jeg vel tvunget dem rundt meg til å se meg inn i øynene,snakket om sykdommen og akseptere d uungåelige.jeg hadde tvunget meg på dem for d er resten av mitt liv dem avviser.og hadde dem ikke godtatt og akseptert så hadde jeg vel ikke slitt med dem resten av livet på denne jorda.Jeg blir skuffet og lei meg på dine vegne.Har lyst til å legge armene mine rundt deg å ta bort smerten i hjertet ditt,for d smerter og bli avvist.iallefall når en har slik en alvorlig sykdom og heller skulle hatt omsorg og trøst og latt sykdommen blitt en del av hele deg noe som da blir naturlig å akseptere..Jeg skjønner meg ikke på folks reaksjoner i blandt..Men har vært bort i nå av d samme.Da jeg mistet håret,ble sykdommen min så synlig.Og jeg så folk reagerte,for jeg syntes selv jeg var fin med skallete hode..Jeg gikk slik i fjor sommer.Enten med skaut eller blank skalle.jeg klarte ikke å ha på meg parykken,da jeg klødde slik.Og opplevde hver dag på butikken at folk skyndte seg å ta handlevognen sin .å gå i motsatt retning.Men jeg fant meg ikke i d og gikk etter og trigget dem til å snakke med meg.Jeg provoserte dem litt for jeg mente at kreften var en del av meg,noe dem måtte akseptere.Og d ble bedre etter hvert fordi de så at jeg ikke smittet og var farlig.At jeg ikke hadde forandret meg innvendig,bare utenpå..Tror jeg "tvang" hele Lundamo til å akseptere kreft i særdeleshet..At kreft er en sykdom som kan ramme alle,og at den ikke forandrer folk innvendig,men utenpå.D er viktig å tørre,å være medmenneske når man kjenner en med en slik diagnose.Men vi mennesker er noen feige vesener.Håper iallefall jeg har klart og sette "kreft" på kartet her i Gauldalen..Har iallefall fått masse tilbakemeldinger der folk sier d har gjort noe positivt med dem at jeg har vært så åpen og rett frem..Føler jeg har lagt igjen noe etter krefthistorien min,noe godt.og ser at alle vil snakke med meg nå og spør hvordan d går.Har følt en veldig omsorg fra hele bygda i kampen mor kreften.Brukte også facebook som en liten blogg der jeg fortalte kort status under alle operasjonene og den tunge cellegiftkuren med alle innleggelsene..Fikk mye trøstende ord mens jeg lå inne ,igjennom fjæsboka.Og så til dyrene dine Anne Lise.Jeg kan vel i form av min "ryggradfølelse" "6sansen" si at aldri om du misbruker hunden din til å bære mere enn den er trenet for..Kan garantere,uten at jeg kjenner deg at d ikke er tilfelle..Du er,som jeg "ser" og leser,et hjertegodt menneske som har vært igjennom tøffe tak i livet sitt og som ser på dyra dine som familien din..Og tror du setter hunden din forran alt annet.Tror nok du har ordnet for den Anne Lise♥♥♥..Jeg blir sår og fuktig i øyenkroken over folks råhet og "baksnakking"..Ikke bry deg Anne Lise..Gå og stå for d du mener er rett..:-)♥♥♥ Dette ble igjen en lang tale.Ganske likt meg:-)klæm♥♥♥
TUSEN takk, Eva!!! Dette varmet!!!!
Legg inn en kommentar