onsdag 13. januar 2010

Tusen bitar

4

Det er ikke bare Bjørn  Afzelius sitt hjerte som kan  gå i Tusen bitar. Klikker du på linken, kan du lytte til sangen, som sier mye om den tilstanden jeg var, og er i om dagen.

Utad er jeg nok tøff i trynet, og på hjemmebane går det stort sett bra, men det er dager da det kjennes som om en skal slites i stykker, eller snarere eksplodere i tusen biter.
Diagnose kreft, og på toppen av det hele en bestevenn som ikke klarer takle diagnosen min, og  det at hans følelser begynte gå varme. Hvem var det som spurte om hva jeg følte.
Jeg kan berette det nå. Kjente det som et svik. Både diagnosen og denne vennens oppførsel.

Men det er så mye i livet mitt som har fått hjerte, sjel og annet til å eksplodere, men  stahet og pågangsmot har alltid bragt meg videre. Så også denne gang, men lurer litt på hvorfor hjertet banker lett rock'n roll!

Født på ny!



Det ble en slsvnløs natt før jeg  skulle på sykehuset og snakke med kreftspesialisten. Tankene eltet og veltet i hodet på meg og hjernen oppførte seg som en sinnssyk tørketrommel på høygir.
Men endelig var det morgen.
Stakkars Rudy fikk en rask tur, før jeg gjorde meg klar og ventet på drosja. 

Først på lab'en for å møte en menneskelig vampyr. hehe   Med andre ord, Avgi blodprøve.  Det skjedde kjapt og smertefritt. Har etter hvert, avgitt en del blodprøver, men det er ikke alle som kan   ta blodprøver så effektivt og smertefritt som  denne damen her.



En time å vente, før ekspertuttalelsen etter  at verditaksten var tatt på dette slitte, skroget.
Kafeen neste. En koppkaffe og noe juice skulle liksom roe systemet, men nei. Nå var det magens tur til å oppføre snålt. Virket som den levde sitt eget liv som  en tornado!


Endelig var klokka m,ange nok te å ta turen til Medisin D og han duden som skulle foretelle om jeg var noe mer verd,  Eller om det var døden som pustet meg i nakken, og hvisket:  - NÅ kommer jeg og henter deg.... snart!


Hadde blitt forberedt at dette var en stressa  takstmann som ventet, med en takst som skulle bety et mulig videre liv, eller å vente på den siste dagen.  Men ble gledelig overrasket. Han Så ut som en guttunge, med hvitt hår, og hadde en karisma som var veldig vennlig og rolig. 


Jeg skjøt fra hofta, og spurte kjapt om han hadde noen gode nyheter, eller om dette var det siste strået i livet mitt.
Medisinmannen kikket på meg, noe forbauset, men  bekreftet raskt og uten omsvøp at det var en kur de mente kunne ha god effekt.
- Ja, for du vet det handler litt om kanskje, dette her, sa han litt forsiktig.
Jeg svarte at det visste jeg, og jeg la til at et kanskje her, var å bli født på ny. Få en sjanse til noen år til.


Vi pratet mye, om helsa mi, om funnene, og medisiner. Jeg fikk blant annet vite at alle medisiner nå gikk på blå resept, og det var en lettelse,
Møtet ble avsluttet med  beskjeden om at jeg ble kontaktet, så snart alt var klart til å sette i gang. 

Gjett hvem som danset ut, og som hadde fått verdens beste bursdagspakkesang!!

søndag 10. januar 2010

En drøm som endret meg, og en telefon!



Natta senker seg over heinen i skrivende stund. Sliten  av alt tankesurr i dag. Skal til kreftspesialist i morra. Gruer så det er vondt. Vil de ha en  kur som kan knekke denne kreftfamilien som har flyttet inn i kroppen min, eller......


Det var min 47ende bursdag  i dag. Selvsagt også en masse refleksjoner over om dette var min siste, eller om jeg opplever å bli 50.
Mange hyggelige gratulasjoner å nett i dag. Noen koselige  SMSer, og telefoner. 
Et par telefiner varmet mer enn andre. Den ene tok jeg sjøl til mannen som stjal hjertet mitt for  snart 5 år siden.. Omsorg og omtanke var der! I massevis. Deilig å høre. Tydelig at han  heller ikke har glemt meg.


Men sent i kveld kom en telefon inn, som varmet mer enn noe. Han falt jeg for  med en gang jeg møtte ham. for 4,5 år siden, men skjøv det fra meg da jeg  innså han var i et forhold. Men at HAN ringte meg nå, som singel... wow!  


Ikke bare satte det i gang hjertet, men det satte og i gang hjernen. Gud har en mening med livet, kort eller lang, og han siste telefonmannen minnet meg på det.


Det gav meg det sparket bak jeg trengte. Tross alt er livsmottoet mitt: Live like you where dying.
Så jeg skal fortsete å sloss. Sammen med Rudy'en , enten det blir 1 år, eller mer.....


En vakker drøm?
For noen netter siden hadde jeg følgende drøm. Jeg travet langs en sti en en aldeles nydelig hage, med Rud ved siden av meg.  Han  og jeg trivdes godt, for i visste vi var hjemme.
Vi var på vei til et forsamlingshus, der det ventet masse mennesker på oss.
Plutselig lød en stemme :
-Dere har nå fått sett hvordan det er her, men dere får ikke komme tilbake før om 6 år.
I det samme våknet jeg. med Rudy i armkroken. Og den luringen, han logret med halen!


Den siste telefonen, sammen med denne drømmen minte meg på at jeg har noe GODT i vente, og at de dagene jeg har igjen skal jeg nyte. Tross alt: Det er alltid noe positivt å finne!!!
TAKK for praten, kjære du!


mandag 4. januar 2010

LIten, og akk så sliten


Natta på sykehuset var vond. Det var savnet etter Rudy'en her og  tanker om uhyret som hadde spredd seg rundt i kroppen min.
Da ble dette rablet ned:

Liten, og akk så sliten
Veldig trøtt og akk så liten.
Herre Gud hvor jeg er sliten.
Mindre enn den minste mus,
men jeg skal kreften ut av hus,
#
Matlysten er bortevekk just nå.
Kunne jeg den finne, så
kanskje kreftene kom tilbake.
Ville da mye bedre ha det.
#
Men enn så lenge sitter jeg
og tankene de flyr i vei.
Lengter hjem til Rudy'en min,
Da vil tryggheten slippe inn!

Søvløs og redd

Skrev disse radene den natta jeg måtte sove på sykehotellet i Oslo.



Sove alene, uten Rudy min venn.
Det må kanskje gjøres igjen?
Men denne natten ble full av tårer.
Rodde rundt med smerteårer.
#
Telle timer og alle sekunder
til jeg møter mitt kjære under.
Fire ben og en hale lang.
Han vil da synge gledens sang,
#
For der hjemme får jeg trøst.
Rudygutten er et MUST.
Sove det blir atter lett!
Med godgutten i armen tett!!




Fighting Mood!



Drømmene mine skal ikke dø.
Jeg skal sloss til jeg går i frø.
Livet mitt skal ikke slutte nå.
Kreften den får videre gå.
#
Men samtidig i mitt hjerte rom,
hvisker jeg til Herren kom:
Dette her er opp til deg.
Vær så snill å styrke meg!
#
Styrke får jeg hver en dag
i fra Rudy's hjertesladg.
Styrke kommer fra venners smil,
Jeg er ikke mer i tvil!
#
Kampen skal kjempes det er klart.
Men den siste dagen jeg hvisker vart:
Takk for alt det gode jeg fikk her
Da er det Herren som venter der.

Dødens kamp?



Depresjon og redsel kryper inn.
Snikende som en iskald vind.
Er jeg ferdig til å dø?
Holder på å bli helt sprø!
#
Mamma sa det så klart:
Hun hadde det selv erfart,
Krefter må til når en har kreft.
Ømhet, kjærlighet, ikke kjeft.
#
Sloss det har jeg gjort før.
Men hjertet det bare blør.
Sliten trøtt, kan det gå an?
Eller renner livet ut i sand?