Jeg har akkurat lest ferdig boken " Sammen til verdens ende" en nydelig , historie som passer rett inn i mitt livssyn. Den var ikke bare solrik, den hadde også svarte sider og døden var medspiller på mange av sidene.
Boken er skrevet av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen, og tar for seg deres felles historie fra de får vite hun har kreft, til hun dør og Espen sitter igjen alene med minnene.
I motsetning til meg, som var 46 da jeg fikk diagnosen, var Tone-Elisabeth bare 25. Men tross at det er et "hav" i aldersforskjell mellom oss, har jeg lært mye av denne tapre, ærlige jenta. Ei jente med livsglede og livsmot, jeg bare må beundre.
Da jeg var liten, fikk jeg høre av mitt faderlige opphav at det var svakhet å vise tårer, og ved 10 års alder var " sipping" ikke godtatt.
Jeg har hele veien innbilt meg at dette er svakhetstegn, og at en ikke skal vise at en har dårlige dager. Men her viste Tone- Elisabeth meg på rett vei. En vei, som også passer bedre inn med bloggen min sin tittel. Det handler om å leve. Sorgen og dårlige dager er en del av livet, men en skal ikke dvele ved det. Godta det, ja. Lære av det, ja, men så gå videre.
Døden er jo på samme måte som svarte dager, et tabu. Ironisk, når vi fra det øyeblikket vi blir født, er døende.
Men takler vi det? Nei. Der har vi mye å lære av ungene. De ser på døden som noe naturlig. Vi voksne mystifiserer det, og gjør det om til den reneste skrekkhistorien.
Tror vi alle bør sette oss ned til mine om de som har vandret og nyte NUET. Huske at det handler om å leve, og deretter bli verdensmester i å samle på gylne øyeblikk!!!
Da jeg var liten, fikk jeg høre av mitt faderlige opphav at det var svakhet å vise tårer, og ved 10 års alder var " sipping" ikke godtatt.
Jeg har hele veien innbilt meg at dette er svakhetstegn, og at en ikke skal vise at en har dårlige dager. Men her viste Tone- Elisabeth meg på rett vei. En vei, som også passer bedre inn med bloggen min sin tittel. Det handler om å leve. Sorgen og dårlige dager er en del av livet, men en skal ikke dvele ved det. Godta det, ja. Lære av det, ja, men så gå videre.
Døden er jo på samme måte som svarte dager, et tabu. Ironisk, når vi fra det øyeblikket vi blir født, er døende.
Men takler vi det? Nei. Der har vi mye å lære av ungene. De ser på døden som noe naturlig. Vi voksne mystifiserer det, og gjør det om til den reneste skrekkhistorien.
Tror vi alle bør sette oss ned til mine om de som har vandret og nyte NUET. Huske at det handler om å leve, og deretter bli verdensmester i å samle på gylne øyeblikk!!!
3 kommentarer:
For et nydelig innlegg :o)
Litt rart egentlig - vi snakket litt om barn og deres syn på døden og på sorg idag. To barn i barnehagen til minstejenta - mistet faren sin helt plutselig for et par uker siden. Mora til ungene har vært i barnehagen og snakket med ungene og det synes jeg er kjempetøft og fantastisk gjort av henne.
Minstejenta mi snakker ofte om døden siden bestefaren hennes døde lenge før hun ble født. Han har allikevel vært en del av livet hennes - til tross for at han er i himmelen. Og hun sier at hun gleder seg til hun skal dø - for da får hun endelig bli engel :o) Det må være noe av det flotteste som finnes. Forleden spurte hun om hvilken dag hun skulle dø - da ble det litt mye til meg. Svarte selvfølgelig at jeg ikke visste og at jeg ikke ville vite det heller. Hun er jo bare fire og et halvt år. Men jeg har blitt nødt til å love å vurdere å være mammaen hennes i neste liv også :o)
Har sett reklame på den boka du har lest. Den virker veldig bra.
Kan jeg spørre om hvilken tro du har ifht døden? Tror du på et liv etter døden f.eks.? Jeg gjør det. Hvis du føler det blir for vondt å gå inn på dette - må du bare la være å svare.
Jeg ønsker deg ei fortsatt fin helg og sender deg en god klem!!
Det er sikkert en nydelig bok, men jeg vegrer meg litt for å lese slike bøker for jeg blir så uendelig trist. Det å tørre å vise følelser er ikke et svakhetstegn, tvertimot. Jeg har tidligere jobbet som sykepleier og jeg har vist følelser, men jeg har ikke latt dem ta overhånd slik at jeg har mistet enhver kontroll. Uansett, har jeg fått mange tilbakemeldinger fra pasienter og deres pårørende at det er så godt å snakke med meg for jeg er så tilstede for dem og det tror jeg bunner mye i at jeg tør å vise følelser. Ønsker deg alt godt. Klem fra Jannicke
Jeg tror på et liv etter døden. Sikker på at jeg fikk et innblikk i en drøm jeg har beskrevet her inne tidligere.
Et stort, vakkert land, mend dyr blomster, hus. Forsamlingshus hvor nye ankomne ønske velkommen.
Jeg så bare litt av hagen i det jeg gikk gjennom den i drømmne, sammen med Rudy. Men jeg fikk " overført" et bilde/ kart som er svært levende for meg
Legg inn en kommentar