Mange sier jeg er sterk som har reist meg opp etter incest og vold. Er nok ikke enig, for etter mitt eget skjønn, så hadde jeg da også vært smertefri. Angsten og depresjonene hadde vært vekk.
Angstanfallene er skjeldnere, men de kommer. Depresjonene like så, og da er det en kamp å huske det som er positivt i livet. Det en har som en kan, og som en er god til. Etter noen tid kommer hjernen fram til det den egentlig vet. I blant ved hjelp av antidepresive. At jeg er meg. At jeg kan skrive, kan healing og er utrolig dyktig med dyr. At jeg er kreativ og faktisk elsker å leve.
Det som var hardest å svelge, ikke spør hvorfor, er at de opplevelsene jeg har overlved har gitt meg kroniske smerter i kroppen. I perioder så ille at smertestillende er en nødvendighet. For meg hadde det vært mye englere om jeg hadde en fysisk skade... Da kunne jeg henvise til noe konkret, i stedet for å måtte fortelle at det er overlevde traumer som fremdeles plager meg. Tror vel at en annen del av min egen problem å svelge dette, er jeg synes det fremdeles gjør meg til offer for overgriperne....
Smertene mine holder jeg også i sjakk med akupunktur. Ikke sikekert atd et kan hjelpe alle, men for meg har det gitt mye. Smertefrihet i opptil en uke av gangen, men det krever at jeg går hver uke. Hvis ikke, så knyttes musklene sammen i knallharde knuter som ødelegger nattesøvn, bevegelsesfrihet og livsglede.
Nå er jeg på vei opp igjen etter en depresjon jeg trodde skulle bli seig, men jeg fikk hjelp av antidepresive, gode venenr og ikk eminst min trofaste skytsengel. Englene griper ikke inn uten at en ber dem: Når jeg husket det, da begynte sola å skinne igjen tross truende skyer i horisonten. Nå er skyene jaget bort, for denne gang!
Håndarbeide, skriving og healing står på programmet. I tilleg til kveldskos med i sofaen med dyrene mine og en god bok/ en god film.
