Senke sykefraværet. Hardere å få hjelp via NAV. Leger hjelper ikke sine pasienter...

Disse rørene som isoleres i sand for å beskyttes mot is og kulde minner meg om innstillingen i  dagens samfunn til  pasienter. Navs manglende respekt for individ og leger som også "glemmer" det er helhetsindivid som sitter foran dem.

Det nyeste nye er jo å gjøre alt for å senke sykefraværet. Kan man gjøre det med et pennestrøk? Regjeringen og helsevesnet i Norge synes å mene det. Og Navs manglende oppfølging av sine klienter befester det inntrykket!

Først av alt må en starte med legene og med NAV. Få begge instanser på banen for på repektere og behandle sine klienter.

Jeg har selv sittet på legekontor med store smerter i hodet. Smerter som viste seg å være kreft. Blitt " avspist" med 250 mg Paracet. Nervetabletter? Neitakk: Da fikk jeg komme tilbake neste dag å snakke med legen..: Så ville nok alle problemer løse seg!

I dag sitter jeg med kreft i spyttkjertel med spredning til lever og skjellet. Er i full gang  med cellegift, men har fått vite at jeg aldri vil bli kreftfri. De håper å dempe spredningen og redusere veksten av de eksisterende cystene. Smertebehandlingen jeg fikk i fjor. ble av leger fra Rikshospitalet betraktet som umenneskelig...  Jeg sier ikke mer.

Nav: Jauda. Der går det på maktmisbruk og trynefaktor. Da jeg kom til Norge etter et voldelg ekteskap i statene, fikk jeg, som tidligere nevnt INGEN støtte. Da jeg forlangte ny saksbehandler, for jeg orket ikke missrespekten til sosionom nr 1, så fikk jeg beskjed om at det måtte jeg vente lenge på. Hun hadde ALDRI hatt noen klager før!!!

Wow. Tre dager etter var jeg innom for å hente noen papirer. Spurte et blidt menneske om vedkommende visste om det var lang ventetid på ny saksbehandler. Fikk svar at jeg kunne komme fire dager etter. Da jeg spurte hvem jeg fikk da var svaret MEG. Et lykketreff. For dette er et menneske som gjør jobben sin og respekterer sine klienter!!

Kontrollere leger som skriver sykemeldinger for lett..... Nei. Det er ingen løsning. Folk flest vil faktisk ikke være syke! Det burde de friske i regjering og i våre kommunale administrasjoner forstå.

Leger som nekter smertehjelp og hjelp mot angst...: Det er HELT greit. Men å henge ut den befolkningen som trenger slik behandling i levekårsundersøkelser... Det er visst også greit! Med andre ord. Syke skal visst trakasseres, slik at de skammer seg over både seg selv og sin sykdom!

Som kreftpasient opplever jeg at det er " skummelt" for mange å ha en åpen.,  ærlig kontakt med meg. Nysgjerrigheten florerer, men det er også de som vet å stikke en kniv i en allerede sår rygg. Mistenksomheten blir vel ikke mindre av at jeg i utgangspunktet ser frisk ut. Har et skakt ansikt, men ellers er mine smerter og plager INNI meg.

Tidligere da jeg " bare" hadde angst, satt jeg en periode som leder i lokalavdelingen av Mental Helse. Da opplevde jeg mange som ville melde seg inn, men de " kunne ikke" i frykt for at det skulle komme ut at de slet med nerver. 

Den avstumpede holdning som drives av helsevesen, regjering og kommuneadministrasjoner i landet vårt er ikke med på bedre levekårene. Men forverre de: Ødelegge fler menneskeliv. Fler feildiagnoser. Kaste flere ut i rusbruk, for legene kan ikke/vil ikke/ tørr ikke skrive ut de medikamentene som kan gi en pasient en letter hverdag og et lettere liv!

Jeg har håpet om at det handler om å leve, men det må tydeligvis KAMP til for at livet skal få kvalitet!

Ønsker alle medpasienter og NAV klienter en velsignet god helg!

Støtteklem fra  meg!!
Sjallabais!!!!

En skal være frisk for å være syk.....

-En skal være frisk for å være syk, sa mamma bestandig. I år er det 24 år siden hun døde, av sykdom. Og det har ikke akkurat blitt noe bedre i dag. En skal fremdeles være frisk for å være syk.

En skulle tro at dersom en var syk, kunne i alle fal NAV og leger stå der og fortelle hva slags rettigheter en hadde, og  hvordan en skulle gå fram for å få disse rettighetene. Men NEI!  Har en krav på noe, så er en avhengig av å ha venner, eller familie som  kjenner til hvilke rettigheter du har, og hvordan en går fram for å søke.

Komemr legene dine, eller din lokale NAV representant og FORTELLER deg ? Nope.  Dessverre er det ente sånn. Er det helse og sosialvesenets fattige måte å spare penge r på?? Veit ikke, men jeg lurer sterkt!!

Menneskefamilie har jeg ikke. Jeg lever sammen med hunden min og katten min. Og disse to krabatene betyr all verden for meg, med støtte og omtanken de gir.

I dag fant jeg ei gruppe på Facebook, som skulle avstigmatisere nærkontakt med HIV smittede. At en ikke blir smittet av viruset, om en gir en pasient en klem. Vurderer på det sterkeste å sarte en slik gruppe for kreftpasienter med.  Opplever at folk er nysgjerrige, men holder avstand. Akkurat som de er redd for å bli smittet. Jeg  har opplevd folk som lover i den ene hånda, og spytter i den andre. Den de får mest i. Vel. Det er ikke alltid det er den hånda de bør velge….. Vennskap glemmes fort, og løfter likeså. I alle fall om det kommer sykdom inn i bildet.

Nei, det er ikke bare bare å bli syk. I tillegg til alt dette så skal en leve med sine egne bekymringer, pluss eventuelle bekymringer fra pårørende.

Det handler om å leve, ja. Men når samfunnet, venner og en selv sliter med sykdom. Sykdom  du har fått diagnostisert, så er det vanskelig!!

Men en må prøve å gjøre det beste ut av det, ikke sant?
Sjallabais!!!!!!!!!!!!

Frihet til å leve og ha venner

Jeg lurer ikke lenge på hvorfor det blir krig.  Folk lover å stille opp som venn, men når det kommer til stykket er det alltid en unnskyldning, eller fem for at det ikke passer.

Selvsagt er det lov at noe kan komme i veien, men det er ikke nødvendig å stikke folk i ryggen, eller oppføre seg så den somn trenger støtte føler seg sveket.

Det snakkes så mye om at våre nye landsmenn skal ha frihet til et godt, trygt liv. Men hva med en medmenneskelig behandling av naboer og venner??

Når noen desperat trenger en venn som stiller opp, hva er det som får oss  til å stikke de i ryggen og svikte?Glede over å kontrollere?? Glede over å såre, eller rett og slett sadisme??

Jeg hadde en kort prat med ei GOD venninne i går. 

-Sånne fokk trenger du ikke, slo hun fast. 

- Du trenger ikke folk som knekker deg ned, men folk som bygger deg opp. Ikke la dette mennesket få lov å fortsette knekke deg. Du trenger all den energi du kan få, ikke kaste bort kreftene dine på å bli behandlet som dritt!

Hun har evig rett venninnen min. Hun slo og fast at jeg har mange venner rundt meg, og at jeg fikk være flinkere til å benytte de som var seriøst interessert i MITT beste, ikke  i å knekke meg!

Jeg klarer allikevel ikke slippe tanken på den manglende respekt slike " venner" utviser. Slike " venner" som stikker deg i ryggen gang, etter gang , og som gjerne vil ha deg til å tru at det er din egen feil at du blir såret av deres oppførsel.

Hva er de slike mennesker vil oppnå?

Tror de ikke på frihet til et liv og vennskap for alle?? Skal denne friheten bare gjelde utvalgte?

Eller er det så  sneversynte at  de ikke forstår at deres oppførsel sårer og skader???

Jeg bare spør!

Ingen behandling i dag.... Neste uke?

Det var ikke noen trivelig  dag i dag. Hadde en ekkel magefølelse, allerede da jeg våkna Nesa var tett, men til slutt kom " proppen" og der var det blod.

Da jeg kom ut for å vente på drosja, så viste det seg at man hadde glemt MEG i bestillingene. Måtte ringe sykehuset, som hastebestilte transport for meg.


Ankom sykehuset 2o minutter forsinket til blodbanken.  Fremdeles med en ekkel følelse at dette ikke var min dag,
Inne på avdelingen, hvor jeg får cellegift, møtte jeg en tidligere nabo. Det var hyggelig å se henne, men ikke under sånne omstendigheter.
Så kom sykepleieren "min", Karin, og gav meg nyhetene fra dagens blodprøve. Det var ikke bra. Antallet blodlegemer ( hvite) var for lavt til behandling... Hmnmm Så det var dette jeg hadde fått "varsel" om i hele dag...


Nervene eksploderte i kroppen min, da jeg fikk vite at det ikke ble behandling, og for mitt indre øye så jeg kreftsvulstene vokse som  sinnssyke sopp. Sopp som eksploderte inn i en begravelse, når de var fullvokst. MIN begravelse!!


Nervøs spurte jeg om dette betydde at kreften fikk en sjanse til å blomstre opp.
Svaret jeg fikk var nei, men klarte dette å berolige nervene... ? NEI!!!


Veien hjem... . skulle heller ikke bli noe lettere.Fikk beskjed at ventetiden på hjemreise var 20 minutter. Det ble over en time.
Men, endelig var jeg hjemme igjen, hos min kjære, snille Rudy.
Han var såååå glad for å se meg, og endelig fikk jeg "medisinen" som roet nervene noe. Å få være i lag med min aller beste venn!!

Alene

Det er ikke alltid like lett å hanskes med hverdagens mange fasetter. Tankene spinner, og en kan ofte føle seg alene. Veldig alene, til tross for at man har stor familie, og venner rundt seg.

Jeg bor alene, og mange mener at det er tøffere for meg å takle hverdagen, siden jeg ikke har familie rundt meg.

Ja, jeg savner familie. En familie har vært min drøm,  siden jeg var i 20-årene, men et par slag med et balltre gjorde at jeg aldri kunne få egne barn,  og en ny livspartner er utelukket! Jeg har vært gift 2 ganger, og har datet før og etter begge ekteskap. De jeg ser ut til å finne, er kontrollører, rusbrukere og voldelige. Frister ikke å fortsette den syklusen der.

I tillegg har jeg nå en diagnose, som også gjør at det er uaktuelt med en partner. Jeg har kreft, og vet at jeg aldri kommer til å bli kreft fri. Spørsmålet er om jeg får noen gode år, og i tilfelle hvor mange.

Dette er en belastning som gjør at det er umulig for meg å involvere noen inn i mitt liv som livspartner.  Jeg  føler det vil være feil for både meg og  ham.

Men er jo ikke alene da!!  Bor sammen med verdens beste og mest sjarmerende "gutt". Rudy er sola i livet mitt og den beste støtten jeg kan få.
I tillegg er jo venner bare en telefon, eller et tastetrykk unna. 

Hurra for et godt liv!!!!

Vintertanker

Sannelig min hatt snør det igjen! Men det er jo vinter, så en kan da ikke vente noe annet.

Har snille naboer, som hjelper meg å måke, men det er FLAUT å måtte spørre om hjelp til måking og bæring, når en enda ikke har fylt 50!! Hadde vært mindre flaut  om dette hadde syntes på meg, men det gjør det jo ikke.Så en får bare lære å bite i seg stoltheten og spørre.

Det er ikke bare vinteren som er kald.  Jeg synes det er så bitende kaldt mellom mennesker om dagen og. Hadde en  lang prat med en jeg kjenner i dag, og der var det knallharde ekteskapsproblemer på gang. Hverken han, eller kona kunne innse feil. Greit nok om det hadde vært bare de to, men det er snakk om tilsammen fire barn som også merker denne uroen. Trist!

Selv kan jeg ikke klage på varme. Her kommer det inn varme ord via bloggen, og via Facebook. I dag, da jeg tusslet gjennom gatene i Tvedestrand, sammen med Rudy'en min fikk jeg en klem av en dame som fortalte jeg var sånn inspirerende og gav så mye til mange! WOW.,. JEG???  

Men ordene varma,de!

Sjallabais!!!!!!!!!!!!