Livsoppgave og livsverdi

Klokka tikker mot midnatt. Skulle vel ha sovet, men det er så mange rare tanker som surrer  i hodet mitt. Heldigvis er det ikke negativt, men  kanskje det allikevel er  en ide å få de ut.

Her om dagen satt jeg og filosoferte over livsverdien  min. Jeg har alltid sett det son verdifullt å få ha en familie, og få  en jobb. 

Ikke har jeg egen familie, og jeg er uføretrygdet... Med andre ord, i følge egen  " verdinorm" : Ingen livsverdi. 

Var visst en trist tanke som seilte inn i hodet mitt, men den " snudde" i døra.   Fikk tilbakemeldinger at bloggene mine betyr  noe godt for mange lesere. Fikk forespørsel om sekretærvervet i lokallaget av AP. Engasjementet mitt, og  at jeg er der har verdi. Det VARMET!!!!

Leste også, er om dagen en bok om livsoppgaver.  Mange er jo på jakt etter å finne SIN livsoppgave, og jeg har jo vært en av dem.

Livsoppgaven er ikke å bli  noe stort, men det er å ta vare på livet vårt som best vi evner. Leve positivt og ta var på være nærmeste!

Masse jobb for denne " gamla" her. Bringe solskinn i hverdagen til mine venner og meg selv. Bringe solskinn til mine kjære firbente. Stå på og sloss for rettigheter til volds overlevere. 

Hjelpe andre  med kreft å finne solskinnet de har i livet: WOW,  Kommer bli et travelt liv!!!!

Sjallabaissssssssssssssss!

Life goes on, and on and on.....

Livet ruller videre, og den første behandlingen med cellegift er gjennomført, og nå er det snart behandling nummer 2. Det merkes i kroppen. Blir fortere sliten, og føler for å sove myyyye. En merkelig følelse det og etter uker og måneder med for lite søvn.


Har, siden jeg kom hjem, travet rundt med en politiker i magen. Ved forrige kommunevalg, prøvde jeg slippe politikerspiren løs. Men hadde ikke noe videre hell. Valgte feil lekekamerater. =)


Men etter betenkning og fin lesing av program, kom jeg " hjem". Til partiet jeg vokste opp med tilhørighet til. Oddvar Nordli og Gro's arne: Arbeiderpartiet.

Fredag var det årsmøte i lokallaget, og undertegnede seilte inn som sekretær for de neste to årene. Skal bli en artig utfordring, og så har vi jo snart et nytt kommunevalg..... Da vil jeg inn i  kommunestyret, serru! Med erfaringene mine, så har jeg en god del å tilføre helse og sosial. Men en ting er målet. En annen ting er om velgerne vil ha en gammel, storkjefta dame da! =)


Snøen laver ned ute.  Håper at det snart blir vår, men det er jo fint og lyst ute da. Bedre med snø enn regn, sier nå jeg. I alle fall så lenge jeg har snille naboer som hjelper å måke!


Får vel takke for denne gang:
Sjallabais!!

Rudy

Må jo til å presentere verdens beste Rudy her og da. I likhet med katten Mette Marit, så har Rudy sin egen blogg her inne Rudy's blogg

Jeg lovte at vi ikke skulle komme innpå Mette Marit's blogg i dette innlegget.

Sjarmøren Rudy er født 14 april 2009. Han kommer fra Kennel Falkøen, en lokal kennel her i Aust-Agder som har  mange flotte hunder frs sitt oppdrett.

Rudy og jeg møtte hverandre på en spesiell måte. Han peilet seg rett innpå meg, og deretter var han ikke villig til å gå i fra meg.

Da jeg satte ham ned i valpegården, for å gå inn å skrive kontrakt, gikk sjarmtrollet å la seg i et hjørne for å furte.

Der lå han da vi kom ut,og vi lette selvsagt blant de andre valpene ført. Men så fikk jeg se ham, i det andre hjørnet, delvis under en rot. Jeg pekte ham ut for oppdretter, og oda det stemte. 

Tassen var så glad da han hørte min stemme at han sitret og skalv, og gjett om han pratet, og det har han gjort siden.

Rudy er i skrivende stund 9,5 mndr, og en STOR gutt. Han er lettlært. Snill. Bremser meg i aktivitet på mine dårlige dager. Han har, ved et par anledninger kommet å snust på hoved cysten i ansiktet når smerte riene herjer på det verste.

Rudy er en sterk gutt som like å jobbe. Dere skulle se hvor stolt han er når han får lov å hjelpe til med små og store jobber!!

Så er det rart jeg er stolt av ham? Ta gjerne innom hans egen blogg og les mer!

Sjallabaiiisss!

Skakkfjes, men still going strong!

Ja, så var søndag, og denne dama med det skakke ansiktet sitter og venter. Venter på at det skal bli i morgen. Starter cellegift i morra, og GLEDER meg som en unge!

  

Jeg etter et år i smertemareritt er det endelig deilig å se at det finnes et lys. Håpet mitt er selvsagt at dette lyset er sterkt, men  det er ikke opp til meg. Han som styrer har det ansvaret,

Hatt en  trivelig dag i dag. Rudy har fått lek og herja litt med en firbent venninne. Jeg har fått snakket med flere gode venner, og fått hjelp med noen småsaker dette skakkfjeset ikke kunne løse alene,

Godt å ha gode venner, ja. Jeg er bare så redd for å utnytte dem, nå når jeg trenger hjelp til stadig fler ting!

En venninne mistet katten sin i dag! Har så vondt av henne, Det er ingen god følelse. ¨miste et dyr en er glad i. Kan alt om det der.

Fikk i meg litt " vanlig" mat i dag. Er nå straffer med smerte rier av en annen verden,

Får prøve roe ned med en god film.

Sjallabais! 

Svarte dager og døden. Tabu som er en del av livet.

Jeg har akkurat lest ferdig boken " Sammen til verdens ende"  en nydelig , historie som passer rett inn i mitt livssyn. Den var ikke bare solrik, den hadde også svarte sider og døden var medspiller på mange av sidene.

Boken er skrevet av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen, og tar for seg deres felles historie fra de får vite hun har kreft, til hun dør og Espen sitter igjen alene med minnene.

I motsetning  til meg, som var 46 da jeg fikk diagnosen, var Tone-Elisabeth bare 25. Men tross at det er et "hav" i aldersforskjell mellom oss, har jeg lært mye av denne tapre, ærlige jenta. Ei jente med livsglede og livsmot, jeg bare må beundre.


Da jeg var liten, fikk jeg høre av mitt faderlige opphav at det var svakhet å vise tårer, og ved 10 års alder var " sipping" ikke godtatt.
Jeg har hele veien innbilt meg at dette er svakhetstegn, og at en ikke skal vise at en har dårlige dager. Men her viste Tone- Elisabeth  meg på rett vei. En vei, som også passer bedre inn med bloggen min sin tittel. Det handler om å leve. Sorgen og dårlige dager er en del av livet, men en skal ikke dvele ved det. Godta det, ja. Lære av det, ja, men så gå videre.


Døden er jo på samme måte som svarte dager, et tabu. Ironisk, når vi fra det øyeblikket vi blir født, er døende.
Men takler vi det? Nei. Der har vi mye å lære av ungene. De ser på døden som noe naturlig. Vi voksne mystifiserer det, og gjør det om til den reneste skrekkhistorien.


Tror vi alle bør sette oss ned til mine om de som har vandret og nyte NUET. Huske at det handler om å leve, og deretter bli verdensmester i å samle på gylne øyeblikk!!!

Seiler inn i kreatvitet?

Seiler avsted inn i en ny uke. Det er mye å tenke på om dagen. Prøver finne tidssnutter i den store evigheten av timer toøå gjøre kreative ting også. 

Bildet er ikke av de skarpeste. Men tok det med mobilen for å eksperimentere om jeg kunne last fra mobilen og hit. Det gikk jo.

Sokkene er strikket til en venninne. Som dere ser matcher de, men de er ikke like.  Byttet plass på mønsterfargene fra den ene sokken til den andre.

Hvorfor må et par sokker være identiske da? Det har jo garn hvor tråden har masse farger vist.

Så var det annen skriving da. Holder på med et par manus.... Kanskje det blir noe... Eller  så ender det opp på harddisken  i minnearkivet om alt jeg har prøvd.

Tiden får vise.

I morgen er det en uke te jeg starter cellegift. Gleder meg!!!!

Ha en god uke alle sammen!

Sjallabaiiiiiiis

Award! WOW

Fikk en koselig overraskelse fra en av mine lesere, Bossa.

Tusen takk!!

Vekst og bevegelse

Først av alt , takk for alle koselige kommentarer!! De varmer!!

Men så er det  det da, at ikke alle dager er like lette. I og for seg har jeg det bra, men sjefshurpa i den stammen som har flytta inn i meg, har flyttet seg litt. Lurer også på om hun har lagt på seg... Frustrerende. Nye muskler, og sener som er irriterte, og det verste er  at  den klemmer på et eller annet, slik at jeg i perioder er døv på det venstre øret.

Hørselen på det øre var allerede nedsatt fra ytre lyder, da jeg var på Rikshospitalet, og nå  kjennes det som om jeg går med en evig propp  i øret. En propp som  kommer og går litt.

Godgutten  Rudy, er den som setter fart i humøret, og som hjelper til. I dag var han handlepose hjem fra Kiwi! Gjett om han var kry!! Han og jeg har et venne par som driver en bruktbokhandel i  Tvedestrand. Ved to anledninger når jeg var på Rikshospitalet på dagsbesøk, så var de de som passet Rudy. Han har fra han var liten vært glad i de to, og  i dag var det tydelig han måtte vise de han var flink

Med bærenettet i munnen, travet han fornøyd inn i butikken, og tok en runde rundt til han fant  butikkmannen . Stod fornøyd og ble klappet, så snudde han seg og travet den samme veien ut til døra. Der  stod han og pep litt, noe som  overrasket meg. Han pleier vanligvis å slå seg ned og ville slappe av, men ikke i dag.  

Da jeg åpnet døra stakk han rett ut og travet logrende på vei hjem. Kry som bare det! Og det var jeg og. Kjempestolt av min lille hjelper, som tar jobben sin veldig alvorlig!!!

Tusen bitar

4

Det er ikke bare Bjørn  Afzelius sitt hjerte som kan  gå i Tusen bitar. Klikker du på linken, kan du lytte til sangen, som sier mye om den tilstanden jeg var, og er i om dagen.

Utad er jeg nok tøff i trynet, og på hjemmebane går det stort sett bra, men det er dager da det kjennes som om en skal slites i stykker, eller snarere eksplodere i tusen biter.

Diagnose kreft, og på toppen av det hele en bestevenn som ikke klarer takle diagnosen min, og  det at hans følelser begynte gå varme. Hvem var det som spurte om hva jeg følte.

Jeg kan berette det nå. Kjente det som et svik. Både diagnosen og denne vennens oppførsel.

Men det er så mye i livet mitt som har fått hjerte, sjel og annet til å eksplodere, men  stahet og pågangsmot har alltid bragt meg videre. Så også denne gang, men lurer litt på hvorfor hjertet banker lett rock'n roll!

Født på ny!

Det ble en slsvnløs natt før jeg  skulle på sykehuset og snakke med kreftspesialisten. Tankene eltet og veltet i hodet på meg og hjernen oppførte seg som en sinnssyk tørketrommel på høygir.

Men endelig var det morgen.

Stakkars Rudy fikk en rask tur, før jeg gjorde meg klar og ventet på drosja. 

Først på lab'en for å møte en menneskelig vampyr. hehe   Med andre ord, Avgi blodprøve.  Det skjedde kjapt og smertefritt. Har etter hvert, avgitt en del blodprøver, men det er ikke alle som kan   ta blodprøver så effektivt og smertefritt som  denne damen her.

En time å vente, før ekspertuttalelsen etter  at verditaksten var tatt på dette slitte, skroget.

Kafeen neste. En koppkaffe og noe juice skulle liksom roe systemet, men nei. Nå var det magens tur til å oppføre snålt. Virket som den levde sitt eget liv som  en tornado!

Endelig var klokka m,ange nok te å ta turen til Medisin D og han duden som skulle foretelle om jeg var noe mer verd,  Eller om det var døden som pustet meg i nakken, og hvisket:  - NÅ kommer jeg og henter deg.... snart!

Hadde blitt forberedt at dette var en stressa  takstmann som ventet, med en takst som skulle bety et mulig videre liv, eller å vente på den siste dagen.  Men ble gledelig overrasket. Han Så ut som en guttunge, med hvitt hår, og hadde en karisma som var veldig vennlig og rolig. 

Jeg skjøt fra hofta, og spurte kjapt om han hadde noen gode nyheter, eller om dette var det siste strået i livet mitt.

Medisinmannen kikket på meg, noe forbauset, men  bekreftet raskt og uten omsvøp at det var en kur de mente kunne ha god effekt.

- Ja, for du vet det handler litt om kanskje, dette her, sa han litt forsiktig.

Jeg svarte at det visste jeg, og jeg la til at et kanskje her, var å bli født på ny. Få en sjanse til noen år til.

Vi pratet mye, om helsa mi, om funnene, og medisiner. Jeg fikk blant annet vite at alle medisiner nå gikk på blå resept, og det var en lettelse,

Møtet ble avsluttet med  beskjeden om at jeg ble kontaktet, så snart alt var klart til å sette i gang. 

Gjett hvem som danset ut, og som hadde fått verdens beste bursdagspakkesang!!

En drøm som endret meg, og en telefon!

Natta senker seg over heinen i skrivende stund. Sliten  av alt tankesurr i dag. Skal til kreftspesialist i morra. Gruer så det er vondt. Vil de ha en  kur som kan knekke denne kreftfamilien som har flyttet inn i kroppen min, eller......

Det var min 47ende bursdag  i dag. Selvsagt også en masse refleksjoner over om dette var min siste, eller om jeg opplever å bli 50.

Mange hyggelige gratulasjoner å nett i dag. Noen koselige  SMSer, og telefoner. 

Et par telefiner varmet mer enn andre. Den ene tok jeg sjøl til mannen som stjal hjertet mitt for  snart 5 år siden.. Omsorg og omtanke var der! I massevis. Deilig å høre. Tydelig at han  heller ikke har glemt meg.

Men sent i kveld kom en telefon inn, som varmet mer enn noe. Han falt jeg for  med en gang jeg møtte ham. for 4,5 år siden, men skjøv det fra meg da jeg  innså han var i et forhold. Men at HAN ringte meg nå, som singel... wow!  

Ikke bare satte det i gang hjertet, men det satte og i gang hjernen. Gud har en mening med livet, kort eller lang, og han siste telefonmannen minnet meg på det.

Det gav meg det sparket bak jeg trengte. Tross alt er livsmottoet mitt: Live like you where dying.

Så jeg skal fortsete å sloss. Sammen med Rudy'en , enten det blir 1 år, eller mer.....

En vakker drøm?

For noen netter siden hadde jeg følgende drøm. Jeg travet langs en sti en en aldeles nydelig hage, med Rud ved siden av meg.  Han  og jeg trivdes godt, for i visste vi var hjemme.

Vi var på vei til et forsamlingshus, der det ventet masse mennesker på oss.

Plutselig lød en stemme :

-Dere har nå fått sett hvordan det er her, men dere får ikke komme tilbake før om 6 år.

I det samme våknet jeg. med Rudy i armkroken. Og den luringen, han logret med halen!

Den siste telefonen, sammen med denne drømmen minte meg på at jeg har noe GODT i vente, og at de dagene jeg har igjen skal jeg nyte. Tross alt: Det er alltid noe positivt å finne!!!

TAKK for praten, kjære du!

LIten, og akk så sliten

Natta på sykehuset var vond. Det var savnet etter Rudy'en her og  tanker om uhyret som hadde spredd seg rundt i kroppen min.

Da ble dette rablet ned:

Liten, og akk så sliten

Veldig trøtt og akk så liten.

Herre Gud hvor jeg er sliten.

Mindre enn den minste mus,

men jeg skal kreften ut av hus,

#

Matlysten er bortevekk just nå.

Kunne jeg den finne, så

kanskje kreftene kom tilbake.

Ville da mye bedre ha det.

#

Men enn så lenge sitter jeg

og tankene de flyr i vei.

Lengter hjem til Rudy'en min,

Da vil tryggheten slippe inn!

Søvløs og redd

Skrev disse radene den natta jeg måtte sove på sykehotellet i Oslo.

Sove alene, uten Rudy min venn.

Det må kanskje gjøres igjen?

Men denne natten ble full av tårer.
Rodde rundt med smerteårer.

#

Telle timer og alle sekunder

til jeg møter mitt kjære under.

Fire ben og en hale lang.

Han vil da synge gledens sang,

#

For der hjemme får jeg trøst.

Rudygutten er et MUST.

Sove det blir atter lett!

Med godgutten i armen tett!!

Fighting Mood!

Drømmene mine skal ikke dø.

Jeg skal sloss til jeg går i frø.

Livet mitt skal ikke slutte nå.

Kreften den får videre gå.

#

Men samtidig i mitt hjerte rom,

hvisker jeg til Herren kom:

Dette her er opp til deg.

Vær så snill å styrke meg!

#

Styrke får jeg hver en dag

i fra Rudy's hjertesladg.

Styrke kommer fra venners smil,

Jeg er ikke mer i tvil!

#

Kampen skal kjempes det er klart.

Men den siste dagen jeg hvisker vart:

Takk for alt det gode jeg fikk her

Da er det Herren som venter der.

Dødens kamp?

Depresjon og redsel kryper inn.
Snikende som en iskald vind.
Er jeg ferdig til å dø?

Holder på å bli helt sprø!

#

Mamma sa det så klart:
Hun hadde det selv erfart,

Krefter må til når en har kreft.

Ømhet, kjærlighet, ikke kjeft.

#

Sloss det har jeg gjort før.

Men hjertet det bare blør.

Sliten trøtt, kan det gå an?
Eller renner livet ut i sand?