Redsel for å være alene

Kjærligheten, ja. Mange forveksler kjærlighet med begjær. Andre kaster seg ut i forhold i skrekk for å være alene, og tror BLINDT at dette er "kjærlighet". TRO meg. Jeg har vært en av dem!

Det jeg har endt opp med for min del, er en fortsettelse av en ond sirkel. Jeg har blitt kontrollert og utsatt for ulike overgrep fra barneårene, og inn i de voksnes rekker. Menn som ville ha et "lett bytte" de kunne kontrollere med makt, penger og alkohol.

Er det mulig å komme ut av dette panikkmønstret? Finne en vei å gå for å møte kjærlighet. Ekte kjærlighet???
Ja. men da må en først lære og innse de feilene en har gjort tidligere. Bli trygg på seg selv og sette pris på de kvalieterer en har. Da får en tryggheten som trenges for å møte " den rette", og sette pris på ham/henne. Men første bud er: Være glad i seg selv, og respektere seg selv somd en en er.
Har en vært gjennom traumer i form av kontroll og overgrep, er dette enda viktigere! En kan ikke grave seg ned i det en var, eller det en kunne blitt. En må lære sette pris på, godta og akseptere den en ER!

Kjærlighet.... Sukk

Oj.... Et vanskelig tema. For meg vanskeligere enn både engler og regresjoner.
Jeg har vært gift to ganger. Er enke etter det første ekteskapet. Skilt fra min andre mann, en voldelig alkoholiker.

Jeg har mer, eller mindre sluttet tro på kjærlighten. Ser andre har funnet sine "soulmates".... Men med den ballasten jeg har.... tror ikke det er noen som kan takle meg. Respektere meg på godt og vondt, og akseptere sårene mine...

Men jeg har ingen panikk. Veit jeg hadde.... Men jeg har møtt min store kjærlighet. En mann som jeg alltid vil elske med HELE mitt hjerte. Men han er skadd sjøl. Kanskje en dag.......

Smerter

Mange sier jeg er sterk som har reist meg opp etter incest og vold. Er nok ikke enig, for etter mitt eget skjønn, så hadde jeg da også vært smertefri. Angsten og depresjonene hadde vært vekk.

Angstanfallene er skjeldnere, men de kommer. Depresjonene like så, og da er det en kamp å huske det som er positivt i livet. Det en har som en kan, og som en er god til. Etter noen tid kommer hjernen fram til det den egentlig vet. I blant ved hjelp av antidepresive. At jeg er meg. At jeg kan skrive, kan healing og er utrolig dyktig med dyr. At jeg er kreativ og faktisk elsker å leve.

Det som var hardest å svelge, ikke spør hvorfor, er at de opplevelsene jeg har overlved har gitt meg kroniske smerter i kroppen. I perioder så ille at smertestillende er en nødvendighet. For meg hadde det vært mye englere om jeg hadde en fysisk skade... Da kunne jeg henvise til noe konkret, i stedet for å måtte fortelle at det er overlevde traumer som fremdeles plager meg. Tror vel at en annen del av min egen problem å svelge dette, er jeg synes det fremdeles gjør meg til offer for overgriperne....

Smertene mine holder jeg også i sjakk med akupunktur. Ikke sikekert atd et kan hjelpe alle, men for meg har det gitt mye. Smertefrihet i opptil en uke av gangen, men det krever at jeg går hver uke. Hvis ikke, så knyttes musklene sammen i knallharde knuter som ødelegger nattesøvn, bevegelsesfrihet og livsglede.

Nå er jeg på vei opp igjen etter en depresjon jeg trodde skulle bli seig, men jeg fikk hjelp av antidepresive, gode venenr og ikk eminst min trofaste skytsengel. Englene griper ikke inn uten at en ber dem: Når jeg husket det, da begynte sola å skinne igjen tross truende skyer i horisonten. Nå er skyene jaget bort, for denne gang!
Håndarbeide, skriving og healing står på programmet. I tilleg til kveldskos med i sofaen med dyrene mine og en god bok/ en god film.

Leve videre

Etter et traume er det mange sår som skal leges. Jeg VET det. Been there, done that.
Da gjelder det å ha støttespillere rundt seg i form av familie, venner. Mer enn gjerne med hjelp fra profesjonelle fra helsevesenet.

Det første budet i videre liv, for ens egen del, er å AKSPTERE hva som har skjedd. GODTA at en har vært utsatt for traumer.
Høres tøft ut, og det er det!! Tro meg!

Etter et voldelig ekteskap var det HEVN som fikk meg på beina. Tenkte aldri på å skade min exmann, men på å vise at jeg, tross hans behandling LEVDE og kunne nyte livet.

De første ukene og månedene var det tøft, men etter hvert så jeg at jeg kom mer på beina, og jeg begynte nyte å leve. Koste meg sammen emd dyrene mine.

Flashbackene kom og gikk. Jada. De er der enda, men innimellom angsten og depresjonen har jeg et liv jeg er godt fornøyd med. Og: Jeg ville ikke byttet ut de vonde årene med min exmann. De har lært meg mye, og utviklet meg til et bedre, mer tolerant menneske. Ei kreativ jente som tørr være seg selv!

Engler, javisst!

Javisst finnes det engler, og en trenger helle rikke gå på skole for å lære å kommunisere med dem.

Er en i nød,og ber om hjelp. Da komemr det ofte til noen i siste sekund. Det samme gjedler dertsom en mangler midler å klare seg for. En engel kommer til unnsetning!

Men, sier du vel. Hva med de som dør i en ulykke, de som hadde livet foran seg?
Jeg skal ikke predike og sio at"Gud trengte de".... Eller at det ikke var verd å redde.. Nei!!!
Vi skriver alle livsplanen vår før vi reiser ned til et jordeliv, og vi velger selv hvor lenge vi vil være her FØR vi går inn i dette livet.

Live like you where dying

Ja, det handler om å leve. Er overlever etter et voldelig ekteskap, men ser ikke noen grunn å gjemme meg inne i et skap av den grunn. Jeg bestemte meg for hevn. Det er sikkert en hel masse mennesker som ikke synes den tankegangen er god, men jeg hadde ikke til hensikt å skade noen. Bare vise at jeg kunne leve vidre, til tross for drittbemerkninger som spådde meg det motsatte.

Jeg har langt fra lagt volden bak meg. et voldelig eksteskap er som en krigshandling. Overleveren er som soldat som kommer levende hjem, men men skader som få, eller ingen kan se.

Nå er det tre år siden jeg kom hjem, og jeg har kommet langt. Så langt at jeg harl'rt meg takle mye. Livsgleden blomstrer og det er på tide å sette i gang å realisere noen mål jeg har videre!

Da jeg hørte " Live like you where dying" med Tim McGraw, fikk jeg en a-ha opplevelse. Det er jo her de fleste av oss gjør feil!!!!!! Vi utsetter alltid til i morgen, eller neste uke...
En tørr ikke satse på å prøve nye ting for TENK hva folk vil si??????

Hvorfor vente, eller knuse sine egne drømmer før de har fått fullverdig liv?
Jeg snakker ikke om å helle innpå store doser med alkohol, eller narkotika, men "sunne" drømmer som skrive musikk, løpe marathon, hoppe i fallskjerm, bli politiker, eller skrive bok.

Lykken finnes ikke i en partner. En kan finne lykken sammen med en partner, men for å finne din egen lykke, er det i ditt indre du må lete!