Søndag 14 juni skjedde det jeg har visst ville komme, men fryktet av hele mitt hjerte. Min kjære beste venn gjemmom sorg og glede de siste fire årene, Sam fikk slag.
Det var et mildt helvete. Han og jeg har delt tunge stunder og solrike, gleder i fire år Nå innså jeg livet var på hell.
Jeg fikk Sam på beina igjen den kvelden. Men han var redusert. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare de neste dagene, for jeg innså at jeg ikke kunne tvinge ham til å fortsette livet lenger.
Skyldfølelsen var enorm da jeg søndag kveld, etter råd fra en kompis, ringte en dame som hadde valper til salgs. Forklarte henne situasjonen, og gråt. Hun var godt menneske og en sann hundevenn. Hadde vært i en lignende situasjon selv, og rådet meg til å ta det valget som ville være det beste for både Sam og meg. Hun hadde fire valper igjen for salg, tre jenter og en gutt, så jeg var velkommen når jeg måtte ønske.
Den natta var vond, og lang. Men neste morgen ringte jeg dyrlegen, og sa jeg kom innom.
Godgutten var redusert. Det var en vond, lang tur gjennom byen, men samtidig fikk vi sagt "morna" til Tvedestrand sammen.
Sam fikk sprøyta, sa morna med å tørke tårene mine, og et siste slikk på kinnet, før han sovnet med hode i fanget mitt. Godt at han kom seg til Regnbuebroen uten FOR mye mer smerter, og dyrelegen var enig i mitt valg. Hun sa hun hadde tatt det samme valget,om det var hennes hund.
- Gå hjem å les annonser, o0g finn deg en ny venn, var det første hun sa til meg.
Jeg tilstod at jeg alt hadde noe i tankene, og fortalte henne om kullet jeg hadde ringt på foregående kveld.
- Du veit det kan være ugreie hundefolk, så se deg for, men er det bra, så ikke nøl, var rådet som ringte i ørene mine på vei ut døra.
Etter å ha travet gatelangs i et kvarters tid var avgjørelsen tatt. Jeg ville se de små rakkerne, og jeg ringte en kompis som med en gang sa ja til å kjøre.
Snart var vi på plass, og en vilter gjeng kom livsglade løpende mot meg, men det var en som løp fortest! En gutt som " snakket" en hel masse.
Til min store overraskelse OG glede var det han som skulle selges, og da var det ikke nødvendig å ta søsknene i øyesyn. Rudy hadde valgt meg som sin matmor, og slik ble det.
Før vi reiste hjem, så fikk jeg og hilse på de voksne hundene på gården. Den største hannen jeg hadde sett siden min egen Thor, kom bort til meg og hilste høflig. Fonzy, vesle Rudy's pappa. Joda. Jeg hadde skjønt at min "lillegutt" kom til å bli svær, og nå fikk jeg et begrep om HVOR svær. Min pytt. Jeg liker store, snille hunder, så det skremte ikke!!
Mandag 6 juli er det tre uker siden Rudy kom hjem. Han kan ikke erstatte min kjære Sam, men er blitt en ny herlig venn med masse sjarme og personlighet. En venn jeg ser fram å dele de neste årene med!
