Kreft... Ordet som er som en skrekkvisjon for alle. Nå har diagnosen blitt skrevet inn i min journal.
Bloggen her: Det handler om å leve, kommer nå til å få noen mørkere tråder inn. For døden er skremmende for mange. Og vi vil jo helst ikke minnes på at døden eksisterer. Jeg har hatt familie og venner som har fått alvorlige sykdommer, eller vært utsatt for ulykker.
Ulykker har jeg hatt min del av i form av mishandling. Men til tross for dette, en visshet at jeg ikke er usårbar, så kom sjokket som et sleggeslag i ansiktet:
- Det er for JÆVLIG å måtte si det til deg. Du har kreft. Cysten ved kjeven din er ondartet.
I et øyeblikk kjentes det som om verden stod stille, og selve helvete hadde åpnet seg foran føttene mine. Det eneste jeg så var død og elendighet i det ravsvarte bildet fo mitt indre øye.
Legen, en spesialist i Øre-Nese- Hals på det lokale sykehuset var i alle fall IKKE spesialist i å behandle pasienter.som får en alvorlig diagnose.
Etter masse pjatt, fikk jeg en beskjed om at det var en lite kjent cyste.. Ikke noe GODT tegn, det visste jeg . Men noen prognose kunne han heller ikke gi, til det visste de for lite om utvikling og eventuell spredning. Etter at jeg hadde trasket i smertehelvete nær ett år!!!
Selvmord var tanke nr 1.Der og da bare hoppe ut av vinduet. Men så begynte tankene å rulle. Jeg hadde jo med meg mitt livs beste venn . Måtte jo informere ham, og selvsagt ordne med omplassering av Rudy.
Med tanke på disse to "gutta", så strømmet tårene igjen, men på turen gjennom korridoren, fikk jeg kontroll over tåreflommen, inntil jeg kom ut i venterommet og møtte et par bekymrede øyne!
DA startet tårekanalene sprute som fontener, og han fikk hele historien.
Hans ro fikk meg å tenke, og komme på andre tanker. Inspirasjonen til å sloss kom også på bakgrunn av min venns tidligere erfaring med samme diagnose.
Hjemme kom tårene igjen, pelsen på verdens skjønneste hundegutt, Men vi ble enige om alle tre, at dette skal vi klare!!!!
Ulykker har jeg hatt min del av i form av mishandling. Men til tross for dette, en visshet at jeg ikke er usårbar, så kom sjokket som et sleggeslag i ansiktet:
- Det er for JÆVLIG å måtte si det til deg. Du har kreft. Cysten ved kjeven din er ondartet.
I et øyeblikk kjentes det som om verden stod stille, og selve helvete hadde åpnet seg foran føttene mine. Det eneste jeg så var død og elendighet i det ravsvarte bildet fo mitt indre øye.
Legen, en spesialist i Øre-Nese- Hals på det lokale sykehuset var i alle fall IKKE spesialist i å behandle pasienter.som får en alvorlig diagnose.
Etter masse pjatt, fikk jeg en beskjed om at det var en lite kjent cyste.. Ikke noe GODT tegn, det visste jeg . Men noen prognose kunne han heller ikke gi, til det visste de for lite om utvikling og eventuell spredning. Etter at jeg hadde trasket i smertehelvete nær ett år!!!
Selvmord var tanke nr 1.Der og da bare hoppe ut av vinduet. Men så begynte tankene å rulle. Jeg hadde jo med meg mitt livs beste venn . Måtte jo informere ham, og selvsagt ordne med omplassering av Rudy.
Med tanke på disse to "gutta", så strømmet tårene igjen, men på turen gjennom korridoren, fikk jeg kontroll over tåreflommen, inntil jeg kom ut i venterommet og møtte et par bekymrede øyne!
DA startet tårekanalene sprute som fontener, og han fikk hele historien.
Hans ro fikk meg å tenke, og komme på andre tanker. Inspirasjonen til å sloss kom også på bakgrunn av min venns tidligere erfaring med samme diagnose.
Hjemme kom tårene igjen, pelsen på verdens skjønneste hundegutt, Men vi ble enige om alle tre, at dette skal vi klare!!!!
2 kommentarer:
Kom over bloggen din ved en tilfeldighet - og ble sittende å lese og tenke lenge her.
Å få en slik vond beskjed - og ikke på en spesielt skånsomt måte heller .. må ha vært forferdelig. Jeg kan bare prøve å tenke meg til hvordan det føles - men tror uansett det blir mange ganger verre enn jeg tenker.
Jeg sitter og tenker litt på det damemennesket du nevnte - som hadde slengt med leppa om Gud og helbred. Kanskje var det en klønete måte å "trøste" på. Men når de har en tro om at deres religion er den eneste rette - blir det i utganspunktet feil.
Jeg kjenner verken deg og din tro. Men det virker som om du har beina godt plantet på jorda - og at du har klare meninger om hva du mener er rett for deg selv. Jeg håper og tror at du finner styrke til å komme deg igjennom dette - man vet jo ikke hvordan utfallet blir - men jeg tror at du uansett vil være sterk og fornuftig.
Klart det vil komme nedturer - men også oppturer. Det er vel de du må fokusere på. Det er viktig å føle glede og kjærlighet. Men også la seg få lov til å være litt sårbar når man har kommet opp i en slik forferdelig situasjon. Ta imot støtte og omsorg fra andre. Du fortjener det. Søk trøst og kjærlighet. Du fortjener det også. Jeg tror ikke på en Gud som straffer eller stiller krav. Jeg tror på en Gud som kun er kjærlighet. Alt annet har menneskene kokt sammen for å holde hverandre i stramme tøyler, for å følge lover og regler og ha kontroll over hverandre.
Jeg ønsker deg lykke til - og jeg vil med glede følge deg på bloggen din i tiden fremover.
Sender deg en stor klem!!
Toril :o)
Takk skal du ha.
Som deg tror jeg på en kjærlig Gud. Og jeg vet Han er med og gir meg styrke i dette.
Direkte, gjennom venner, dyrene mine og folk jeg treffer på nett og "live".
Ha en kjempefin jul! Godklem fra
Anne Lise
Legg inn en kommentar