Det er ikke alltid like lett å hanskes med hverdagens mange fasetter. Tankene spinner, og en kan ofte føle seg alene. Veldig alene, til tross for at man har stor familie, og venner rundt seg.
Jeg bor alene, og mange mener at det er tøffere for meg å takle hverdagen, siden jeg ikke har familie rundt meg.
Ja, jeg savner familie. En familie har vært min drøm, siden jeg var i 20-årene, men et par slag med et balltre gjorde at jeg aldri kunne få egne barn, og en ny livspartner er utelukket! Jeg har vært gift 2 ganger, og har datet før og etter begge ekteskap. De jeg ser ut til å finne, er kontrollører, rusbrukere og voldelige. Frister ikke å fortsette den syklusen der.
I tillegg har jeg nå en diagnose, som også gjør at det er uaktuelt med en partner. Jeg har kreft, og vet at jeg aldri kommer til å bli kreft fri. Spørsmålet er om jeg får noen gode år, og i tilfelle hvor mange.
Dette er en belastning som gjør at det er umulig for meg å involvere noen inn i mitt liv som livspartner. Jeg føler det vil være feil for både meg og ham.
Men er jo ikke alene da!! Bor sammen med verdens beste og mest sjarmerende "gutt". Rudy er sola i livet mitt og den beste støtten jeg kan få.
I tillegg er jo venner bare en telefon, eller et tastetrykk unna.
I tillegg er jo venner bare en telefon, eller et tastetrykk unna.
Hurra for et godt liv!!!!
6 kommentarer:
Hei, kjære deg
Godt at du ser lyspunkter i livet ditt og verdsetter din Ruby. Ønsker deg en god helg - klem fra Jannicke
Takk!
God helg til deg og dine med!!
Er innom for å ønske deg en god helg og la deg få vite at jeg tenker ofte på deg. Fungerer behandlingen du får, eller er det for tidlig å si?????
Klemmer i massevis. :O)
Hei hei .. godt å "se" deg igjen :o)
Høres ut som om du har hatt din porsjon med ubehagelige opplevelser i livet ja .. klarer aldri helt å forstå meg på mennesker som er så oppsatt på å ødelegge andre.
Skjønner godt at du innimellom savner familie. Det er vel det mest vanlige for de fleste. Men så er det slik at ikke alle kan få barn - eller finne den "rette" og da blir det veldig sårt for dem. Spesielt hvis alle skal spørre om det i tide og utide.
Du skriver at du ikke vil involvere deg med noen så lenge du har den sykdommen du har. Men har du tenkt på at det kanskje er flere som er syke og alene? Kanskje finner du noen som kan, om ikke være kjæreste - så være en god venn - og som forstår hva du går igjennom ...? Litt felles trøst blir det da. Du kan jo høre på sykehuset - eller søke på nettet - etter mennesker med liknende sykdommer eller støttegrupper.
Men det bør jo selvfølgelig komme naturlig - så lenge du trives og har det bra er det jo ikke noe å stresse med .. :o)
Ha en flott lørdag - du og Rudy :o)
Klemmer!
Litt tidlig å se om behandlingen gar noen effekt.
Venner tar jeg i mot, og det er godt å kunne være der for noen, som en venn. Men kjæresteforhold er uaktuelt. Jeg har sett mønsteret jeg følger med potensielle kjærester. Det er rus/ vold/kontroll som er mønsteret, og det er ikke noe å jobbe videre med.
Når da diagnosen er som den er, så er det heller ikke noen å involvere en kjæreste i. Det er en for stor belastning for han, og dermed og for meg.
Tøff er du!
Jeg heier på deg.
Klem
Legg inn en kommentar