Spise og overleve. Kroniske smerter!

Det handler om å leve, heter jo bloggen min. Men livet mitt er ikke alltid like lett å leve, og i vinter kom en ny utfordring.
Jeg har vært inne på det før, men skal nå prøve forklare hva som har skjedd og hvilke konsekvenser det har gitt for meg.

Det hele startet for 6-7 år siden. Min exmann hadde fått mer enn nok å drikke, og hadde fått det for seg at han ikke ønsket å bli pappa allikevel. Tenk for noen bånd. FOR et ansvar!!!!!!!!!!

Den kvelden drakk han tett. Tettere enn jeg noen gang hadde opplevd, og etter noen timer med fyll grep han et balltre og gikk løs på meg. Et slag falt i hodet, over kjeveleddet. De neste i magen.

Den natten spontanaborterte jeg, og våknet med dundrende hodepine, smerter i magen og et blødende hjerte!

Som så mange andre voldsofre trodde jeg behandlingen var " fortjent" og at jeg var avhengig av min alkoholiserte exmann, så jeg ble. Prøvde hjernevaske meg selv til at " bare jeg var snill nok" .
De neste årene viste at jeg tok feil.
For fire år side n kom jeg hjem. Full av angst og depresjoner, og "bet tennene sammen" for å bite i meg det jeg slet med. Måtte da for all del ikke sprekke inn i alkoholisme, eller et nervesammenbrudd.

I vinter smalt det. Stikkende smerter opp i øret. Smerter som både av meg og legen ble tatt for ørebetennelse. Kur etter kur, men det hjalp ikke en skitt.

Tre måneder gikk,. og jeg la vekt på å gape og tygge som normalt. Trodde stivheten i kjeven var angst... Og hadde jo delvis rett.
Så måtte jeg til tannlegen. Noe annet å bite tennene HARDT sammen for , for jeg har tannlegskrekk!!

Min snille tannlege, så store problemer med å gape, og fikk historien. Han sendte meg straks til spesialist, med en sterk mistanke om hva som var galt.

Spesialisten fastslo at menisken i kjeven og/eller leddbåndene var ødelagt. Anbefalte en biteskinne. til bruk hjemme og på nettene. Jeg fikk også den "glade" nyhet at liten bevegelighet i kjeven, var noe jeg måtte leve med.

En MR ble tatt, for å fastslå hvor " elendig" det stod til.... Men jeg fikk beskjed at det ikke var noe å gjøre noe med. Hadde gåt med skaden for lenge og nærmer meg 50...

Hva spiser jeg så? Lite. Det er vondt å tygge. Nær sagt umulig å bite. Alt må kuttes i bittesmå biter, eller moses. Vekten har rast ned, disse månedene. Ikke turd sjekke hvor mye....

Sliten av kroniske smerter hver dag. Men en lang samtale med en god venninne i dag minnet meg på livets gode sider. Hun vet. Hun har sett både lys og skygge selv!
Hun har så rett. Det er lyspunkt. Men ikke alltid lett å huske de når en sitter aleine og verker...