Kroniske smerter – et liv

Møtte en dame i dag, og hun spurte hvordan jeg hadde det. Jeg forklarte om de nyeste nye i mine plager, og fikk følgende svar:
- En får ikke mer enn det en klarer!
Nakkehårene reiste seg bakpå hodet mitt, og jeg kjente nervetrådene stritte. Adrenalinet pumpet sinne og frustrasjon i en merkelig mix, rundt i kroppen min, men jeg klarte å holde stemmen rolig da jeg svarte:
- Jeg er dessverre ikke enig!!
I tankene hadde jeg de mange som har tatt sitt eget liv, på grunn av kroniske smerter, og livstruende sykdommer. Pluss min egen motløshet når det kjennes som om halve hodet skal eksploder , og at atombomben over Nagasaki da ville høres som et fyrverkeri i sammenligning.
Dam en ble paff, og det tok noen sekunder før hun igjen tok ordet. Så var stemmen en anelse spakere…
- Du har nok rett i det. Det er så lett å si, men det kjennes så annerledes når en selv er oppe i noe!!
Jeg takket for forståelsen. Sendte en takk til høyere makter som hadde styrt sinnet mitt, og gikk videre med et takknemlig smil. Om hun ikke forstod hva jeg slet med, så innså hun i alle fall at det ikke var enkelt.
De usynlige handikap er vanskelige å forstå, og enda vanskeligere å leve med, for oss som har de. Vanskelig fordi forståelsen og respekten fra våre omgivelser er liten, i tillegg til at en funksjonshemming av kropp og sinn er vrient nok i seg selv.