Lære å leve

Jeg er ikke glad i bruksanvisninger. Men i blant hadde jeg ønsket at det var en bruksanvisning på selve livet. Tenk så greit. Så mye sorg og smerte man kunne forberede seg på å takle, eller kanskje, enda bedre styre utenom.

Men så satte jeg meg ned for å tenke. Tross incestovergrep, psykisk og fysisk vold, så nyter jeg å leve. Det er knallhardt i blant. Det nekter jeg ikke for, men det er spennende å leve. Mye morsomt som skjer. Jeg lærer noe, hver eneste dag. Og har den beste støtten i verden i mine to firbente gutter. Hunden Sam, og katten Håkon. Uten dem... Nei, det tør jeg ikke en gang tenke på.

I vinter kom en ny utfordring. Exmannen min slo meg, titt og ofte, og ved en anledning slo han meg ned med et balltre, før han fortsatte å sparke slik at jeg mistet babyen jeg ventet.
Slaget mot hodet har gitt skader i kjeven, som slo til for fullt i vinter. Vet ikke enda om det er leddbånd, eller menisken som er skadd. Eller om det er begge deler, for den saks skyld Undersøkelser i sommer og høst vil vel kunne svare på det.. Ikke det at svaret er så viktig. Smertene og ettervirkningene er noe jeg må leve med.

I blant er det vanskelig å gape over en skive brød. Tygge en kjeks, spise et eple...
ALt må læres på nytt, og det e rikke alle dagene jeg er like tålmodig med å ta hensyn til kjeven. Så kommer smertene da... Straffen for min egen ubetenksomhet. Men det kan også være straff for en stressende dag. Det er jo et sant uttrykk at en biter tennene sammen, for å klare seg gjennom stress, smerter og frustrasjon. Ikke så smart, for det kan gjøre SÅ vondt i ettertid.

Så vondt at jeg lurer på hvorfor jeg lever. Hadde jeg hatt vå¨pen i hus på de verste dagene i vinter og vår, så hadde jeg brukt det!! Ikke fordi jeg ønsker å dø, nei tvert om. Jeg ønsker bare en ferie fra smertene.

Poenget mitt med dette innlegget var at jeg ønsket meg en bruksanvisning på livet. Men kanskje det er nettopp det jeg har... Ikke bare jeg, men jeg tror faktisk vi har den alle sammen.

Hvordan finner en så fram til den bruksanvisningen?

Ved å lytte til ens indre stemme, intuisjon, hjelpere, Gud... Kall signalene hva du vil, men signalene er der. Og husk: Du er VERDIFULL, uansett hva andre tror, mener og tenker.
DU er et unikt menneske. En perle som det er godt å ha her i verden!
Takk for at du er til!