Strømmer av drømmer

Drømmer er det en overlever ¨på... Nytter ikke å dvele ved smerten i fortiden, eller tanken på hvordan livet hadde vært om traumer ikke hadde skjedd. Har sagt det før, mend et kan ikke sies often nok.

Hvordan skal en så leve videre. JO gripe fatt i talenter og gleder man har. Bygge videre på dette og drømme om hva dette kan gi framover.
Kanskje en også møter kjærligheten. EKTE kjærlighet!!!

Kjærlighet

Lette gjennom bøker med ord og toner i dur og moll,
men overalt var hjertet mitt beskyttet av et skjold!
Letter etter oppskriften, og trodde jeg fant den,
men innså etter dager at det manglet en venn.
#

Livet ramlet sammen i voldens tordenbrak,
og jeg kjente meg som et fordømt ensomt vrak.
Men der kom du og smilet ditt traff hjertet mitt,
og nå banker det videre som bare ditt.
#
Oppskriften på kjærligheten den var klar:
Romantikk og begjær de fleste har klar.
Men det som manglet var kjemi!
Der fikk du hjertet mitt på gli’
#
Men dagene gikk, og jeg forstod snart
at hjertet ditt var ikke blitt spart
av smerten som livet ofte kan gi,
og vi gled derfor hverandre forbi.
#
Men i den dag i dag tårene renner
når jeg ser deg, lengselen tenner
opp langt inne i hjerteroten min.
Kan du noen gang forstå jeg er din?

Kreft, eller.....

Kreft er det store stygge skrekkordet vi hører titt og ofte, men som en etter beste evne skyver ut i det mørkeste hjørnet av bevisstheten.
Men så en dag... AU en kul. Noen får en vond en. Andre ikke. Men like fullt en kul, og beskjemmet, nervøse eller eplekjekke går vi en tur til "onkel doktor".

Ofte kan han raskt berolige, men det hender også at han tar på seg en bekymret mine og sender deg til videre undersøkelse.
Det gjorde han med meg, her om dagen. Og mandag hadde jeg time til mammografi. Puppene skulle i den beryktede " vaffelpressa".

Undersøkelsen var ikke vond. Men for sikkerhets skyld mente jeg nå at det var best å vise damene hvor "klumpen min" var.... Og da synes jeg de kikket på hverandre... Skrekk og gru....
Men jeg svelget og prøvde fortelle meg selbv at det var " bare nerver", selv om jeg er den aller siste som skal kimse av NERVER.. Har slitt med det altfor mye i mitt liv, og på toppen av det hele vokst opp med en familie hvis hentydninger om " nerver" å i steinalderen. Nerver ... det var sinnsykdom det, og folk ble låst inne bare for at de var LITT mer engstelige av seg ennn "normalt".

Så tuslet jeg ut igjen til venninnen min, som gadde vært så grei å kjøre meg til undersøkelsen. Sa ikke så mye til henne, men jeg sa i alle fall at undersøkelsen ikke vær så mye å grue for!

Vi to hadde en koselig bytur lag, og nervene roset seg litt. Hodet var opptarr av så mye, men så kom kvelden... Hadde det ikke vært for hunden min, og god musikk så hadde jeg vel gått i frø.
Dagene som har fulgt har vært en kamp for IKKEå tenke på SKREKKENS ord. Orden og sykdommen som ståt for alt som er skummelt, og som i værste fall kan ende et menneskeliv.

Det nærmer seg en uke siden undersøkelsen nå, og jeg ble forberedt at det kunne ta inntil to uker før jeg fikk svar.... Rabler det for meg, innen den tid??? Prøver være kreativ. Skal opptre med eventyr igjen 1. november.Gleder meg som en unge til det, og får prøve satse på å være kreativ og tenke på jobben så mye som mulig..... For tross alt: Det handler om å LEVE!!

Elskede!!!

Herr Gud!! Jeg trodde jeg hadde kommet over deg, igjen.... Men nei. Blikket du sendte meg her om dagen var så fullt av kjærlighet at det fikk hjertet til å eksplodere i brystet på meg, og jeg VISSTE du har heller ikke glemt meg....

Så fikk jeg høre i dag at det er nytt brudd mellom deg og henne. Skal vi????????

Uansett, mo chuisle. Jeg er evig din!!!

Rusmisbruk

Akkurat sittet og lest avisa. VGs papirutgave fra i går, og dagens nettutgave. I papirutgaven i går tok man opp barna som lider under foreldres rusmisbruk. Det er et helvete å vokse opp under slike forold, uten et støtteapparat.
Det er et helvete, som voksen, å leve sammen med en rusmisbruker. Men når en kommer vekk fra den daglige påvirkningen, kommer sjokket på kroppen. Og det er lett å havne i det samme uføret selv.
Psykologien og vitenskapen i dette, skal jeg ikke ta på meg å forklare, men jeg kan forsikre fra et egenerfaring at det er HARDT å forstå og takle et liv uten rus. For den saks skyld: Hvordan en skal takle livet uten noen rusmisbrukere i sin nærhet.
Faren min var altfor glad i alkohol. Min første mann var pillemisbruker, og min andr var alkoholiker. Da jeg kom hjem etter fem pr i vold, så var "vennene" jeg umiddelbart ble trukket til, "venner" som i større og mindre grad var rusmisbrukere. Angsten og depresjonene mine var "galloperende", og blant "vennene" var det alment akseptert at man drakk og tok piller for å " roe ned" smerter og stress.

Etter et år orka jeg ikke mer.Måtte påstå at jeg hadde en leversykdom for å komme unna drikkinga, for et NEI ble ikke akseptert. Og da " leversykdommen" ble kjent, så forsvant også "vennene". Sier ikke så reint lite om de "vennene"!!!

SLiter forsatt med angst og depresjoner, og i perioder MÅ jeg ha legehjelp, men jeg er heldig. Har en fastlege som skjønner og som er lett å snakke med. Innimellom kjemper jeg med bitterhet og. Hvor mye rus og vold, men prøver raskt feie det vekk! Da lar jeg jo skiten fortsette ødelegge!

Nei, det eneste som hjelper er stahet og visshet at det er mange av oss der ute. Mange som sliter etter å ha vært utsatt for rusmisbrukere og vold.
Tårene stod i øynene da jeg lese om 39 åringen som mistet livet i helga. Nytt offfer for kombinasjonen alkohol og vold, virker det som!
Røykeforbud er greit å sette i verk... Men tiltak i rusmiljøer og tiltalk MOT vold..... Der skorter det STORT.... Skal politikere og ledere i helsesektoren bare sitte på sin rosenrøde sky og vente på at rusmisbruken fortsetter... Og at flere barn og voksne blir stående som offre? Bryr de seg om de som lider, og de som overlever???? Jeg tviler!

Redsel for å være alene

Kjærligheten, ja. Mange forveksler kjærlighet med begjær. Andre kaster seg ut i forhold i skrekk for å være alene, og tror BLINDT at dette er "kjærlighet". TRO meg. Jeg har vært en av dem!

Det jeg har endt opp med for min del, er en fortsettelse av en ond sirkel. Jeg har blitt kontrollert og utsatt for ulike overgrep fra barneårene, og inn i de voksnes rekker. Menn som ville ha et "lett bytte" de kunne kontrollere med makt, penger og alkohol.

Er det mulig å komme ut av dette panikkmønstret? Finne en vei å gå for å møte kjærlighet. Ekte kjærlighet???
Ja. men da må en først lære og innse de feilene en har gjort tidligere. Bli trygg på seg selv og sette pris på de kvalieterer en har. Da får en tryggheten som trenges for å møte " den rette", og sette pris på ham/henne. Men første bud er: Være glad i seg selv, og respektere seg selv somd en en er.
Har en vært gjennom traumer i form av kontroll og overgrep, er dette enda viktigere! En kan ikke grave seg ned i det en var, eller det en kunne blitt. En må lære sette pris på, godta og akseptere den en ER!

Kjærlighet.... Sukk

Oj.... Et vanskelig tema. For meg vanskeligere enn både engler og regresjoner.
Jeg har vært gift to ganger. Er enke etter det første ekteskapet. Skilt fra min andre mann, en voldelig alkoholiker.

Jeg har mer, eller mindre sluttet tro på kjærlighten. Ser andre har funnet sine "soulmates".... Men med den ballasten jeg har.... tror ikke det er noen som kan takle meg. Respektere meg på godt og vondt, og akseptere sårene mine...

Men jeg har ingen panikk. Veit jeg hadde.... Men jeg har møtt min store kjærlighet. En mann som jeg alltid vil elske med HELE mitt hjerte. Men han er skadd sjøl. Kanskje en dag.......