tirsdag 18. mai 2010

Passord, livet og døden!


Det handler om å leve, men snart et føler jeg en må ha passord for å puste.  Den første kuren med cellegift fungerte i fire uker, deretter var det akkurat som om passordet til cellegiften, eller om det var passordet til immunforsvaret i kroppen min som sluttet fungere.

Da jeg kom til kontroll etter 8 uker, viste det seg at hovedcysten hadde vokst. I leveren adde det dukket opp en ny, uinnvitert gjest. I magen hadde det dukket opp noe " grums" og det samme antok man hadde skjedd i lungene, siden jeg nå hadde begynt å få vann i lungene.  Også jeg som har vannskrekk da! Dobbelt skrekk det der., Drukne på trørt land...  Og det var nesten slik jeg hadde følt det de siste ukene, men jeg hadde tidd. Ikke fortalt dette til noen. Hvorfor skulle jeg det... Jeg hadde håpet det var bare nerver!  Men nerver... Det fikk jeg etterpå. Tilbudene kom om å snakke med lindrende team, psykiatriske sykepleiere og andre. Men  jeg takket nei. Kom meg hjem, for jeg visste av egen, bitter erfaring at har jeg mistet et passord, så må jeg finne det igjen selv.

Lettelsen var stor da jeg kom hjem til Rudy. Trøsten min, min beste venn, legen min og  sykepleieren min.  På veien hjem hadde jeg noen stopp hos venner og fikk ut noen tårer, men de hjalp lite. Motløsheten kom som om en tyrannosaurus rex hadde satt seg på meg.  Jeg følte meg ikke bare slått ned. med også slått ut!

Tankene spant og raste rundt i hodet som en sinnssyk tørketrommel hadde tatt hjernens plass! Det kjentes som om jeg var en fjern tilskuer til en almanakk, hvor bladene ble revet av i et stadig raskere tempo.
Så kom en  dato jeg ikke kunne se.. Det kjentes som om jeg  ble senket ned i en grav og betraktet utsikten til en himmel, som stadig ble mindre.

Dagene raste i depresjon, sorg og fortvilelse. Men så begynte jeg snu tilbake til livet. Om jeg hang med hodet og følte at døden allerede hadde innhentet meg, så  var jeg ikke i tvil om at jeg kunne sette megned å planlegge min egen begravelse.

Så begynte det hele å snu. Jeg bad om hjelp, og fikk bønnesvar. Styrking av immunforsvar. I første rekke gjennom akupunktur. Deretter  Nitterkuren. Omstridt, men har gitt mange forlenget  liv og  bedre livskvalitet.

Jeg er skuffet over de som ikke kan respektere meg, mitt liv og mine valg. Folk som ikke har hatt videre kontakt med meg før, men nå, plutselig  er jeg et interessant objekt for interesse. Respekten er ikke der, og det virker for meg som om hensikten er å forsure resten av livet littm ikkeberike det..
Nevnte dette for en kamerat i dag, og han mente at det kunne selvsagt bero på misforståelser. Jeg sa meg enig, men som  jeg la til:
- Jeg ha i alle å vært psykolog for andre. Gitt f(&/& i å bli respektert og forstått. Bare eksistert på andres bekostning.  Nå føler jeg for at andre skal respektere meg som et helt menneske, selv om  jeg svikter i motorikken.
Kompisen sa seg enig, og hevdet han forstod hva jeg mente. At eventuelle misforståelser i slike sammenheng ikke er for meg alene å oppklare.Noe av ansvaret ligger og på  motparten.

MÅLET, tross legens råttne odds: 6 år til!!!!
Dette SKAL jeg klare!!!!   =)

Sjallabais!


7 kommentarer:

Jannickes Hjemmekos sa...

Hei
Dette er tøft for deg, men også tøft å lese. Ord blir fattige. Du må gjøre det som du føler er best for deg. Lykke til. Klem fra meg

Anne Lise Hjermstad sa...

Livet er tøfft... Men så lenge passordet til livet er PÅGANGSMOT er jeg i alle fall sikret kvalitet på livet, om jeg ikke får et langt liv!
Takk for at du er der!!

Evelyn sa...

Hei :)

Her er det ei dame som viser pågansmot, tøffe ord dette fra deg og tøfft for oss som sitter på sidelinjen og lese også.. takk for at du vil dele dette med oss.

Lykke til:):)

Klem

Anne Lise Hjermstad sa...

tusen, tusen takk!

Torilpia sa...

Det er så frustrerende å lese om at såkalte "venner" behandler deg så dårlig. Vil vel egentlig ikke kalle dem venner utfra det du skriver - kun bekjente som har nok med sitt eget. Tror nok du har det bedre foruten slike som ikke respekterer deg og sykdommen din.

Hvis det hele beror på misforståelser - vil du nok fort oppdage det når du evt tar kontakt og snakker om det. Voksne mennesker tar seg tid til å lytte, forklare og handle - hvis de virkelig vil.

Men dessverre har vi noen mennesker som er litt "kortere" enn andre - det er ikke sikkert de mener ting ondskapsfullt - de vet bare ikke bedre. Man kan ikke forvente mer av dem. Denne vinklingen har fått meg til å forstå andre på en helt ny måte.

Synes det er veldig tøft å lese om nedturen din ifht behandling nå - blir liksom litt vanskelig å finne ord som dekker det jeg tenker og føler. Tror jeg velger å sende deg en stor klem i steden. I alle fall på nåværende tidspunkt.

Krysser fingrene for at du merker bedring av akupunktur og kur.

Stooor klem!!!

Anne Lise Hjermstad sa...

Ja, " venner" som er respektløse kan en være foruten.
Har det bedre me de som skjønner og respekterer. OG med dere som kommer innom her!
TAKK til dere alle for alt dere gir!

Olga sa...

Jeg blir rørt av og lese dette...Du er en flott person med mange gode tanker <3
Klem fra
Blomsterkristin