fredag 26. mars 2010

Døden puster meg i nakken



Jeg er over halvveis med cellegiftbehandlingene i den første kuren,  Mandag 29nde mars skal jeg til kontroll hos kreftlegen igjen. Er spent på resultatet, for det virker som hoved cysten har minket. Men det er jo ikke sikkert at jeg får noe skikkelig svar, før jeg skal til ny CT og MR.

Folk rundt meg ser rart på meg og mener jeg må være hoppende glad, for  det ser ut til at cellegiften virker. Men jeg kan ikke være så over - happy, som jeg føler der ventes av meg. Selvsagt er jeg glad at det ser ut til at kuren har effekt. Men FRISK vet jeg jo at jeg aldri kommer bli. Til det somlet leger, tannleger og kjevekirurger for lenge i fjor. Jeg HAR spredning fra spyttkjertelen hvor alt startet, og har fått vite at jeg aldri kan bli frisk. At døden vil fortsette puste meg i nakken. Jeg får bare et kort forsprang,

Folk vil ikke kommentere dette. Døden er jo noe små at det skummelt, men koselig som hører hjemme på boksider foran en solvarm vegg på hytta i påsken. Ikke sånn som naboen, venninnen eller andre serverer deg i fleisen.  Reality av verste, skrekkeligste slag!! Med uhyggen hamrende i nerver og muskler, og  DØDEN nærmere enn det en foretrekker, for vi skal jo alle helst bli 100 år, skal vi ikke??

Så når døden puster noen i nakken, så må det fornektes,  forties og ikke snakkes om. Døden er en naturlig del av livet, for oss alle, og det er enda ikke noen som har overlevd livet.  Jeg forstår at man er opplært i  tradisjonen at døden er tabu. Jeg forstår at det er en panikkreaksjon som skapes når noen i ens omgangskrets eller familie blir alvorlig syke, eller utsettes for en ulykke. Sorg er tøft nok å takle, men DØDEN er da hakket verre.

Hva sier dette om oss??? Vel. mye, tror jeg. Men hovedpoenget mitt her er at vi mangler mye på å støtte våre nærmeste, når vi ikke en gang kan   snakke naturlig om deres og vår egen utgang av dette livet.

Jeg opplever selv at jeg ikke kan snakke med mange. Realiteten i livet mitt, at jeg aldri kommer til å bli frisk. At jeg har døden pustende i nakken. At det handler om å leve, men å prøve sørge for at forspranget til døden vokser LITT,,,  
Bekymringen min for den siste tiden min. Tankene om hvordan jeg vil løse den.  Nei dette  må jeg finne ut aleine.  Råd får jeg ikke, og støtte er vanskelig, for dette er tross alt et tabutema som skal ties ihjel.

Problemet mitt er at jeg ikke godtar at det ties ihjel. Jeg mener jeg har rett på den respekten at dette også kan snakkes om, slik alle andre i min situasjon har. At vi som er sliter med en alvorlig diagnose, ikke må ta hensyn i ett pg alt til våre omgivelser,. men at de også, i tunge stunder kan forstå og ta hensyn til oss.

Snakkes=)





11 kommentarer:

Bossa sa...

Hei på deg. Alvorlig tema du tar opp her, og som du er midt inni. jeg tror at vi er mest redde for å snakke om døden med den som har fått en alvorlig diagnose. Redde for å såre? personen, redde for å si noe galt. Hva skal man si??? Kanskje man bare skal lytte til den som døden puster i nakken. Da må man forresten lytte til alle, for ingen vet hvordan dagen ender.... jeg tror jeg har den egenskapen ,å lytte, men jeg er ikke flink til å si de rette ordene, tror jeg. Har faktisk aldri snakket med noen som har fått en så alvorlig diagnose som deg. De som har dødd i min nærhet, har dødd med skoa på, som vi sier. Men, som du ser, jeg er ikke redd for å snakke med deg, Vet bare ikke akkurat hva du vil jeg skal si.
Ha en så god helg som du kan.
Masse klemmer til deg, min venn.

Kalimera's blogg sa...

Hei på deg vennen, skjønner at du har lyst til å ta opp temaet - virkelig! Det er godt å få snakke ut om sykdommer, deperisjoner, lykke ja til og med at døden puster i nakken. Alle har vi behov for å få ut det som trykker mest. Synes det er fabelaktig godt for deg å kunne få si ditt på denne flotte bloggen. Håper du også har venner i nærheten som du kan snakke med.

Tenker masse masse på deg, det skal du ihvertfall vite.

Ønsker deg en fin helg og lykke til på mandag. Skal x alt jeg har.

Solskinnsklemmer til deg min lille venn.

Anne Lise Hjermstad sa...

Tusen takk, begge to!
De ærligste og åpneste svarene får jeg av dere som leser bloggen min!
Takk for at dere er der!!!

Torilpia sa...

Døden er et vanskelig tema. Men som du selv er inne på - vi skal jo alle den veien - før eller siden. Jeg tror - som Bossa også skriver - at man er litt redd for å snakke om døden - med de som er dødssyke. Det kan være mange grunner til at man er redd for det - men hovedårsaken er kanskje at man ikke vil "gni det inn".

En annen årsak kan vel være at man blir satt ansikt til ansikt med noe av det mennesket frykter mest, døden - når man må forholde seg til at et menneske man kjenner/vet om/er glad i - ligger for døden eller er dødssyk. Man er redd for selv å dø og man er redd for å miste nære og kjære. Man sørger før dødsfallet er et faktum - noe som er vanskelig for den sørgende og helt klart for den som skal dø.

Troen på at døden ikke er en slutt, ikke er en bryter som slås av og "that's it" - men en ny begynnelse - eller en fortsettelse av det som var før fødselen - gjør dette mye lettere å takle for mange. Både ifht andre og seg selv.

Jeg skjønner at dette må være veldig vanskelig for deg - og det er vanskelig for andre å finne "riktige" ord. Men kanskje skal man slutte å være så redd for å si "feil" ting - det viktige må være å bry seg - gjøre et forsøk på å snakke - på å forstå og på å hjelpe/støtte "hovedpersonen" på den måten vedkommende føler at det hjelper.

Jeg håper virkelig at du får et realt forsprang .. og at døden har dårlig kondis og ikke når deg igjen så fort. Håper du får en fin helg og at resultatene fra kreftlegen blir oppløftende.

En stor klem og mange gode tanker fra meg :o)

LBH coach Ellen Bjørling sa...

Heisann!
Kom over bloggen hos min mors blogg, Bossa. Jeg er av de som før syns dette med døden var helt forferdelig, jeg hadde veldig dødsangst i begynnelsen av tenårene.

Men etterhvert som jeg ble eldre, fikk jeg et annet syn på døden. Kanskje fordi jeg jobber i helsevesenet, og har jobbet med multifunksjonhemmede, og med eldre. Det jeg opplever, er at mange ikke får en verdig slutt på livet, fordi døden ikke er et alternativ,de skal holdes liv i, uansett hvor ille den personen har det. Det gjelder spesielt de multifunksjonshemmede, for de er unge, og har foreldrene i live, som ikke klarer å la de slippe.

For noen år siden var min venninne gravid med sønnen sin, og det ble tatt en celleprøve av underlivet, som ofte blir tatt. Det viste seg at hun hadde celleforandringer, og de måtte bli tatt flere prøver, og så måtte hun vente på svaret. Dette var veldig vondt for henne, og hun opplevde at folk ikke ville høre på hennes bekymringer, men bare sa at det kom sikkert til å gå bra. Det sa hun etter at jeg hadde hørt på hennes bekymringer, om alt hun ikke visste og slikt. For meg var det naturlig å snakke om disse tingene. Heldigvis var det ikke noe, og alt gikk greit.

Jeg håper du får en god tid lenge, og et innholdsrikt liv, med en så alvorlig diagnose. Har lagt meg til som følger til bloggen din:)

Hilsen Ellen:)

Anne Lise Hjermstad sa...

Enig i at det ikke er lett å snakke om døden, spesielt ikke med noen som har en dødelig diagnose.
Men det letteste er å la folk snakke om det de orker snakke om sjøl... Og så være der.
Det er ikke alltid jeg orker å snakke om helsa mi. Slett ikke hver dag, og slett ikke med alle.

Men det gjør vondt når folk spør hvordan du har det. Og når du foklarer hvodan ståa er.. Så får du vite at du blir selvvsagt frisk igjen!!!!
Dette til tross for at du har forklart at det motsatte er faktum. Men at du gleder deg over at det er en bedring...

Ja,ja. Jeg er ikke noe enkelt menneske, og da er det jo ingen vits å gjøre min utgang enkel heller.....
=)

Eva sa...

Ka ska man si..og hvordan skal man begynne..Og hvordan sette ned dm riktige ordene min venn..Kan starte med å si at du er en tøff person som jeg ser virkelig opp til♥..jeg jo selv hatt en skikkelig kreftrunde i 2009..med en av to svulser som var agressiv,og som spredde seg så fort at jeg ble operert 3 ganger i samme området og da til slutt mistet hele brystet.Deretter sa legen at dem håpet ikke cellegiftkuren kom igang forsent..Jeg var rå og oppegående og i god psykisk form helt til cellegiftkuren spiste opp kroppen min..helt til dødsangsten tok tak..helt til legene til slutt etter x antall innleggelser med intravenøs antibiotika,den lengste på 11 dager i strekk ikke fant årer å sette veneflon i..helt til jeg bare ville slippe..hjemme satt 2 gutter på 10 og 12 år og så at mamma mistet alt håret og var blitt svært syk..at ingen kunne gi noe garanti på hvordan d ville ende..Hva sier man til sine barn i en sånn situasjon..har 5 tilsammen og 3 barnebarn..D verste med hele settingen var å se mine nærmeste lide på grunn av meg..at jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg påførte dem denne smerten..jeg gråt og slet med dødsangsten alene..Så kjære vennen min♥ jeg vet hvordan d er og hva du går igjennom..Jeg kom heldigvis ikke så langt på den veien som deg..iallefall ikke enda..Legene vil ikke si noe sikkert til meg enda,men vente i 5 år og se..går på en kreftmedisin nå som holder på å knekke meg med sine bivirkninger..men d er ingenting i forhold til din diagnose..Ord blir så fattige i en slik setting..Har selv endret syn på livet siden diagnosen kreft..prøver å leve dagen i dag til fulle og legge meg med en tilfredsstillelse over å ha gjort mitt beste den dagen..at jeg har gitt mine klemmer og gode tanker og handlinger♥Livet er skjørt og til en liten trøst vennen,så har ingen garanti på at morgendagen blir slik vi håper og ønsker..tror vi må leve livet til fulle i dag,som er nåtiden og fremtiden og fokusere hundre prosent på denne dagen..Så får vi alle sammen ta d som eventuelt måtte komme av positive og negative hendelser og overaskelser..Har funnet en trøst i englene rundt meg og mine veiledere og skyttsengler♥ dem vet jeg hvem er grunnet samtaler med flere som har evnen,noe jeg har selv til en grad..Når jeg har trengt til trøst har jeg foldet hendene og bedt opp til englene for hjelp..Og hjelp til å lindre og roe har jeg fått♥ Omgir meg med mange "pynteengler" her hjemme som er gode å se på..Så hvis døden skulle innhente meg grunnet spredning en gang,så tror jeg ingen kan være forberedt..men jeg vil finne trøst i at jeg har levd til fulle og derfor tror jeg at dødsangsten minker litt..og mener d er viktig å ha noe å tro på,noe etter døden..Jeg selv tror vi blir engler som skal tilbake til jorda for å beskytte og veilede noen ♥ Kanskje noen av ordene mine her kan være en liten trøst på veien din..Men d viktigste er at du har viljen til å kjempe og se fremover,selv om veien ikke blir uendelig..Ingen av oss vet når veien ender..Håper du får en lang forlengelse av livet ditt og mange gode stunder med dyrene dine og familie og venner..Dette ble ikke enkelt vennen,men jeg prøver å få satt ord på at vi alle skal dø en gang og når livstråden klippes vet ingen♥ Klæm fra en som forstår og gjerne vil trøste♥

Eva sa...

Måtte godhetens engel gå foran deg..Trøstens engel sitte ned hos deg..Gledens engel vokte veiene dine..Begeistringens engel drysse kjærlighetsstøv inn i alle dine mange rom..:-).

Eva sa...

Dagen i dag er en merkelig dag. Den er din! Dagen i går slapp deg ut av hendene. Den kan ikke få annet innhold enn det du alt har gitt den. Dagen i morgen har du ikke noe løfte på. Du vet ikke om du kan regne med å råde over den. Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.♥

Eva sa...

På en av mine mange innleggelser under cellegiftkuren møtte jeg "døden"..D var i Pinsehelga og som du sikker vet så bygges d et nytt sykehus rundt d gamle,slik at d blir tatt i bruk midlertidige avdelinger. og kreftavdelingens sengepost lå midlertidig i et nytt bygg og ventet på at d nye store kreftbygget skulle bli ferdig..Og d resulterte i at "lindrende" pasienter kunne komme på posten vår.Og da jeg ble lagt inn før Pinse i fjor møtte jeg en skjønn,høyst oppegående dame på 38 år..Hun kunne fortelle at for to år siden fikk hun brystkreft og ei historie der ingen behandling bet på,slik at hun hadde fått spredning til skjellet og hjerne..Hun var gift og hadde to barn på 8 og 10 år..D som gjorde slik intrykk på meg var den store roen hun viste.Og hvordan familien mestret d å ha "døden" rundt hjørnet.For dagen etterpå fikk jeg virkelig se for en fantastisk måte familien hadde taklet og forberedt seg på d som en dag måtte skje..Elin fikk en infeksjon og d kunne gå fort mot slutten.Hun lå i naborommet mitt og dørene stod åpen for hun ville ha kontakt med oss alle..Kunne ikke gå inn til henne grunnet faren for bakterier,men hilste i døren..Men familien hennes gjorde et uutslettelig inntrykk på meg..Mamman hennes flyttet inn på et rom og henne ble jeg etterhvert godt kjent med,grunnet at jeg trekker til meg mennesker som trenger ekstra omsorg som et fluepapir trekker til seg fluer..men for en dame !! hun stellet og puslet om datteren,sang og vitset,lo og smilte..og satt og gråt på rommet til meg..Elin hadde spillt inn cd med nydelig sanger på som var blitt utgitt..den ble spilt på avdelingen og alle ble så rørt av atmosfæren..Mannen og barna var hos henne så ofte som dem kunne,og jeg hadde dem rundt meg alle steder..i "pausene" kom mannen hennes ut til meg på verandaen i solsteken og snakket og anakket..tømte seg tom,men utviste en slik ro at jeg ble målløs..ungene så også ut til å akseptere d som kunne skje på en utrolig god måte..Dem puslet rundt mamman sin og ingen tårer ble felt rundt sengen,noe som forbauset meg..Men fikk vite etterhvert at alle sammen hadde vært på Montebellosenteret på Lillehammer og fått hjelp til å sette ord på følelser og "lært" og godta d som skulle skje..Så den siste reisen til Elin ble vakker og god..Alle hennes venner og familie kom etterhvert og sa farvel til henne..Men etter noen dager slapp infeksjonen og Elin kom seg til..Mamman reiste hjem og Elins reise ble utsatt..Hun er borte nå,men jeg lærte så mye på dem 11 dagene jeg fikk sammen med den herlige dama og familien hennes..At d går an å akseptere d uungåelige,når den dagen kommer..At d går an å gjøre reisen vakker og fredfull uten angst for d som måtte komme..At d finnes hjelp for å lære takle redselen for døden..D gjorde stort inntrykk på meg..Ville dele denne historien med flere,så derfor skrev jeg den her vennen..Håper du kan finne litt trøst i den..men krysser fingrer og tær for at du får mange gode og inholdsrike år foran deg♥

Anne Lise Hjermstad sa...

Eva. Takk for trøstende og fine ord!!! God bedring!!!