Det er spenennde å leve

Livet er  fortsatt en berg og dalbane. Men jeg henger da med. I store perioder er humøret megabra. Tross "trusler" fra leger er det lagt planer for de neste 6 årene og de SKAL følges!!!

Men så er det dager da alt går dritt. Dette er jo " normalt" også for friske, men  som jeg sa til legen min..... Jeg skulle ønske livet kunne bli mer stabilt!

Legen min fortalte meg at han synes jeg er tøff, som sloss som jeg gjør. TØFF, JEG????  Vel. Det er  jo godt at ikke alle ser den pingla jeg er..
Jeg fikk også en betroelse fra legen, Han er REDD leger!!   Men da han forklarte litt nærmere,forstod jag at han er mer redd for å bli syk, enn legene, Kanskje bedre å si at han er red sykdom og at leger ikke kan hjelpe ham....

Det er sånn en glede  å lese kommentarene dere skriver her. De varmer sånn.  Det hjelper og lyse opp.

Venner kommer også med trøstende ord, setter mot i meg, og viser et jeg TRENGS, og det er herrlig!

Her om dagen møtte jeg en jeg kjenner som IKKE sa noe trivelig, Han spurte hvorlenge jeg hadde igjen, for jeg så jævlig ut!!  Jeg takket for kommentaren  og svarte at var han heldig, så var han kvitt meg om et år...

Ikke noe pent svar, men ... Jeg klarte ikke  holde kjeft.

Fikk i dag denne på Facebook. Den varmet:

Til Anne Lise

Det står en blomst, i Vår Herres hage.

Den blomsten,den er oss gitt i gave.

Den står og "smiler", ved min landevei.

Den blomsten, Anne Lise, er nettopp DEG.

Ha ei fin helg.:o))

Kom fra en fetter og en venn jeg ikke har hatt kontakt med på 100 år =)   Det er gildt å ha kontakt igjen!!!

'

Litt av utsikten fra "mitt" paradis!

Sjallabais!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Passord, livet og døden!

Det handler om å leve, men snart et føler jeg en må ha passord for å puste.  Den første kuren med cellegift fungerte i fire uker, deretter var det akkurat som om passordet til cellegiften, eller om det var passordet til immunforsvaret i kroppen min som sluttet fungere.

Da jeg kom til kontroll etter 8 uker, viste det seg at hovedcysten hadde vokst. I leveren adde det dukket opp en ny, uinnvitert gjest. I magen hadde det dukket opp noe " grums" og det samme antok man hadde skjedd i lungene, siden jeg nå hadde begynt å få vann i lungene.  Også jeg som har vannskrekk da! Dobbelt skrekk det der., Drukne på trørt land...  Og det var nesten slik jeg hadde følt det de siste ukene, men jeg hadde tidd. Ikke fortalt dette til noen. Hvorfor skulle jeg det... Jeg hadde håpet det var bare nerver!  Men nerver... Det fikk jeg etterpå. Tilbudene kom om å snakke med lindrende team, psykiatriske sykepleiere og andre. Men  jeg takket nei. Kom meg hjem, for jeg visste av egen, bitter erfaring at har jeg mistet et passord, så må jeg finne det igjen selv.

Lettelsen var stor da jeg kom hjem til Rudy. Trøsten min, min beste venn, legen min og  sykepleieren min.  På veien hjem hadde jeg noen stopp hos venner og fikk ut noen tårer, men de hjalp lite. Motløsheten kom som om en tyrannosaurus rex hadde satt seg på meg.  Jeg følte meg ikke bare slått ned. med også slått ut!

Tankene spant og raste rundt i hodet som en sinnssyk tørketrommel hadde tatt hjernens plass! Det kjentes som om jeg var en fjern tilskuer til en almanakk, hvor bladene ble revet av i et stadig raskere tempo.

Så kom en  dato jeg ikke kunne se.. Det kjentes som om jeg  ble senket ned i en grav og betraktet utsikten til en himmel, som stadig ble mindre.

Dagene raste i depresjon, sorg og fortvilelse. Men så begynte jeg snu tilbake til livet. Om jeg hang med hodet og følte at døden allerede hadde innhentet meg, så  var jeg ikke i tvil om at jeg kunne sette megned å planlegge min egen begravelse.

Så begynte det hele å snu. Jeg bad om hjelp, og fikk bønnesvar. Styrking av immunforsvar. I første rekke gjennom akupunktur. Deretter  Nitterkuren. Omstridt, men har gitt mange forlenget  liv og  bedre livskvalitet.

Jeg er skuffet over de som ikke kan respektere meg, mitt liv og mine valg. Folk som ikke har hatt videre kontakt med meg før, men nå, plutselig  er jeg et interessant objekt for interesse. Respekten er ikke der, og det virker for meg som om hensikten er å forsure resten av livet littm ikkeberike det..

Nevnte dette for en kamerat i dag, og han mente at det kunne selvsagt bero på misforståelser. Jeg sa meg enig, men som  jeg la til:

- Jeg ha i alle å vært psykolog for andre. Gitt f(&/& i å bli respektert og forstått. Bare eksistert på andres bekostning.  Nå føler jeg for at andre skal respektere meg som et helt menneske, selv om  jeg svikter i motorikken.

Kompisen sa seg enig, og hevdet han forstod hva jeg mente. At eventuelle misforståelser i slike sammenheng ikke er for meg alene å oppklare.Noe av ansvaret ligger og på  motparten.

MÅLET, tross legens råttne odds: 6 år til!!!!

Dette SKAL jeg klare!!!!   =)

Sjallabais!